Ad Notam Online | Forsiden | Bind 6: 1891
Genève, 1. desember 1891
Der er nå arrivert til pensjonen en ung polakk, Max Meisels∗, med hvem jeg stadig er sammen, og på hvis selskap jeg setter meget pris. Han er en av disse naturer – så motsatt oss nordboere – som straks åpner hele sitt sjeleliv og hele sitt følelsesliv for den, for hvem han føler sympati. Jeg hadde ikke vært sammen med ham mange ganger, før jeg kjente hele hans livshistorie. Født i Krakow, men oppdratt i Paris siden sitt 9. år er han kommet hit for å fortsette sine juridiske studier og for å komme vekk fra et forhold, som truet med å bli hva franskmennene kaller "un collage". Hans far, som han levde sammen med i Paris, døde i fjor og efterlot ham en betydelig formue, og hans mor, en født russerinne, som levde separert fra faren, er nå gift med en professor ved universitetet i Wien. Hans bestefar var den bekjente storrabbiner i Krakow∗, som sammen med erkebiskopen sammesteds∗ var med å underskrive det siste polske revolusjonsdekret, hvilket forskaffet ham et års ufrivillig opphold i Sibir, inntil han ved den østerrikske regjerings foranstaltning ble kalt tilbake. Senere var han i flere år medlem av den østerrikske nasjonalforsamling.∗
Max Meisels har hele den innfødte parisers tenke- og følelsessett og deler alle denne rases sympatier og antipatier. Kun av og til bryter den slaviske rases opprinnelige lidenskapelighet frem. Alt i alt er han et av disse mennesker, for hvem man uvilkårlig føler sympati, og hvem man skjønner man kommer til å holde av.