Ad Notam Online | Forsiden | Bind 6: 1891
Basel∗, 24. oktober 1891
Efter å ha tilbrakt en hel dag solo i kupé med en englender, kom jeg uvilkårlig til å tenke på det spørsmål, en venn en dag stilte til Guy de Maupassant∗: "Quel est l''animal, qui ressemble le plus aux hommes?"∗ og Maupassants svar: "Un Anglais."∗
-----
Jeg var tidlig på ferde i dag. Min første vandring gjaldt den gamle katedral "Das Münster"∗. Jeg vandret langsomt gjennom de ennå nesten folketomme gater, nytende høstmorgenens friskhet. Det er forresten ennå nesten sommerlig varmt her. Plutselig befant jeg meg foran den såkalte korsgang, gjennom hvis kjølige hvelvinger man også kom ut på den høytliggende terrasse like ved münsteren. Herfra har man en praktfull utsikt; rett ned har man Rhinen, som i det sterke sollys ligger som badet i gull, over på den annen side lille Basel, og i bakgrunnen trer Schwarzwalds∗ høyder tydelig frem i den klare morgen. Intet menneske på terrassen, kun fra en sidehave trenger lyden fra en marsjerende tropp seg frem gjennom stillheten. Det militære element passet ikke nettopp inn i stemningen. Ved nærmere undersøkelse viste det seg imidlertid kun å være en flokk skoleungdom som hadde gymnastikktime.
-----
Efter å ha besett münsteren styrte jeg min kurs til museet. Jeg visste jeg ville få se fortreffelige ting. Basel er jo Hans Holbein den yngres ∗ fødested, og museet inneholder en rekke fortrinnlige håndtegninger av denne mester. Særlig interesserte det meg å få se en rekke studier og utkast til hans berømte maleri "Madonna"∗ omgitt av baselborgermesteren Meyer∗ og familie, av hvilket maleri jeg har sett en utmerket kopi (det holdtes lenge for originalen) i Gemäldegalerie∗ i Dresden.
Av moderne bilder har museet en interessant samling malerier av sveitsermaleren Arnold Böcklin∗ (født i Basel). Når jeg sier sveitsermaleren, mener jeg bare at han er sveitser av fødsel; ti det er ikke til skildringen av sveitsisk natur og folkeliv, han har viet sin pensel. Det er fra Sydens rike natur han har hentet sine bilders landskaper, og man må være fortrolig med denne natur for til fulle å nyte dem. Og det er med oldtidens sagnfigurer han oftest har befolket disse landskaper.
Merkelig nok er det ordet "antikk" som først kommer på leppene når man vil karakterisere denne malers kunst; Det er noe av de gamle grekeres ånd i hans bilder. Først og fremst en ærefryktsfull dyrkelse av naturen, som han alltid ser gjennombevet av de evige makters hemmelighetsfulle, selsomt vekslende spill. Der er et bilde av ham i museet her, jeg har sett et lignende i Kunsthalle∗ i Hamburg som bærer tittelen ”Opferhain”∗, og som forekommer meg særlig karakteristisk for Böcklins naturbetraktning. Det er et tog av hvitkledde menn, som med fakler i hånd i den stille aften langsomt vandrer fremad for å bringe den levende ild, symbolet på guddommen, sitt ringe offer. Det er mennesket i all sin litenhet som ydmykt bringer sitt offer, anropende de evige naturmakter, de uutgrunnelige, de uforståelige om nåde og barmhjertighet. Og rundt om disse mennesker, følende redsel overfor naturens allmakt og erkjennende sin egen intethet, hever de stolte, sørgmodigsorte sypresser seg dristig mot den mørknende himmel.
Det er de gamle hedningers naturfølelse som møter oss hos denne moderne maler, og som taler til oss fra hans bilder.
Der er videre et bilde av ham her i galleriet, som i katalogen er benevnt "Das Leben, ein kurzer Traum"∗. En deilig sommerdag i en sydlandsk have, glade mennesker som danser omkring, en livsgledens orgie, men i bakgrunnen sitter guden med et spottende smil på leppene: "Mor dere kun, barn, det hele varer så kort. Vet I da ikke, at
”hver gledesstund du fikk på jord
betales må med sorg."∗
Og kunstneren selv smiler medynksfullt til de stakkars mennesker som tror seg å være naturens herrer, og som jo dog kun er en ball, hvormed de evige naturens makter driver sitt spill.
Men er den naturfølelse som går gjennom Böcklins bilder, i sin innerste grunn beslektet med og utsprunget av antikken, er han som kolorist helt moderne. Ikke så å forstå, at han som sådan kan innregistreres under noen av de moderne skoler; naturalister, impresjonister eller hva de nå heter. Böcklin står ensom som kunstner. Men han er moderne, for så vidt som han maler med dristigere og sterkere farger enn knapt noen før ham. Hans farger er dristige inntil ytterlighet. I ingen av de malerier jeg har sett av Böcklin, møter man de tense, dempede farver, nåtidens malere ynder så meget. Der lyser ut fra hans malerier all den fargerikdom, som kun Sydens landskaper kan eie. Stundom synes denne fargeprakt så overdreven, at man uvilkårlig får inntrykket av at hans fantasi er løpt av med ham.
-----
I aften overvar jeg oppførelsen av den meget omtalte opera "Cavalleria rusticana"∗ av den unge italienske komponist Pietro Mascagni∗. Det er flere rett vakre ting i operaen – således det henrivende "intermezzo", men den overstrømmende begeistring, som overalt er blitt den til del (den er, i det år som er forløpt siden dens fremkomst, oppført på så godt som alle Europas scener), må sikkert for en stor del tilskrives tidens mangel på operakomponister. Ti operaen åpenbarer efter min mening intet særlig originalt eller mektig talent. – Utførelsen var middelmådig.