Ad Notam Online | Forsiden | Bind 6: 1891
Hamburg∗, 21. oktober 1891
Jeg har i formiddag besøkt Kunsthalle∗. Det er der det er havnet, det engang så omtalte Makartske∗ maleri ”Karl 5s inntog i Antwerpen”∗, som for et tiår siden gjorde sitt triumftog gjennom Europas hovedsteder under publikums og pressens dundrende bifall. Kun enkelte hese røster lot seg høre. Men ikke mange år er forløpt siden Makarts død, en begivenhet som kledde hele Wien, hans fødeby, i sørgeskrud og som kulminerte i en jordeferd mer praktfull enn en konges, og de hese røster er blitt så mange og sterke, at der blant det kunstforstandige publikum neppe hersker mer enn en mening om, at den eneste og høyeste anerkjennelse man kan yte Hans Makarts kunst er anerkjennelsen av et stort dekorasjonstalent.
Og det er også det inntrykk, de to store Makartske lerreter i nasjonalgalleriet i Berlin og her i Kunsthalle har efterlatt hos meg. Usanne og pralende i fargene, som tidens tann alt har begynt å tære på, og tross alt effektjageri tomme og innholdsløse bærer de intet preg av en eiendommelig eller rik kunstnerindividualitet, og beskueren lar kald og nesten uten interesse disse samlinger passere revy, av helt eller halvt nakne, sanselige kvinnefigurer, hvortil wieneraristokratiets damer beredvillig skal ha lånt sine skjønne ansiktstrekk. Og så står der tilbake å beundre en rik, men sykelig fantasi, som ved iherdig og alvorlig arbeide i stedet for å beile til øyeblikkets stemning, sannsynligvis ville ha kunnet yte noe virkelig verdifullt. Der synes ikke å kunne gis et stort mer slående eksempel på, at den udødelighetskrans, samtiden i jublende beundring legger om ens panne, dessverre visner hurtig, og at det sanne genis liv er en uavbrutt kamp, ved den skjebne, som er blitt Hans Makart, som i levende live ble dyrket som en gud, og hans kunst tildel. Det første tiår efter hans død er ennå ikke forløpt, og hans navn er nesten glemt, hans malerier en nesten usalgbar vare.
-----
Fra mitt Hamburg-opphold: Diners i Wilkens Keller∗, ”Tannhäuser”∗ (Stadttheater∗) og Bjørnsons "De Nygifte"∗ (Thalia Theater∗).