Ad Notam Online | Forsiden | Bind 6: 1891
Trondhjem, 12. oktober 1891
Der ligger hun nå stakkars gamle bestemor∗ og kjemper den siste strid – avmagret og nesten ukjennelig med sine halvt slukkede øyne.
Og jeg må uvilkårlig minnes, at det var i det samme værelse, hun ennå for et halvt snes år siden med sin imponerende skikkelse og livlige ånd presiderte ved de mange middager og andre sammenkomster, som samlet så mange av byens folk og tilreisende i hennes gjestfrie hjem. Dette hjem, hvortil der for meg knytter seg så mange minner fra min barndom og første ungdom. Det var der jeg som gutt første gang hørte Erika Nissens∗ geniale spill, der jeg med denne en skolegutts eiendommelige ærefrykt for berømte navn beundrende lyttet til en Jonas Lies∗, Camilla Colletts∗, Andreas Munchs∗ og Ketil Motzfeldts∗ ord.
Men så minnes jeg videre de mange lange vinteraftener fra disse siste år, da gamle bestemor blind og halvt glemt av verden satt der ubevegelig i sin lenestol, lyttende til de meddelelser avisene brakte fra utenverdenen, og som så ofte fikk henne til å ryste på hodet. Ti den nye tid hadde glemt hennes idealer, som den hadde glemt henne selv, og de den hadde satt opp i stedet, var for henne en vanhelligelse av alt det hun hadde trodd på, lengtet efter og hatt kjært.
Og derfor konsentrerte i disse siste år all den interesse, hun før i så rikt mål hadde hatt for utenverdenen, alle de følelser som ennå varmet hennes gamle hjerte, seg om hennes slekt, hennes barn og barnebarn. Jeg merket varmen av denne kjærlighet til sin slekt ennå siste jul, da jeg aftenen før min avreise knelte foran hennes stol, og hun for siste gang velsignet meg. Men når jeg i aften atter skal dra avsted fra hjemmet, vil hun ikke mer kunne gi meg sin velsignelse med på ferden. Hun har ikke lenger noen klar forestilling om hvem jeg er, og jeg er for henne nesten som en fremmed. Det er som døden, idet den nærmer seg, ikke alene utelukker de siste rester av en svekket intelligens, men også berøver hjertet dets siste varme stråler.
Neste gang jeg besøker Trondhjem, er kanskje den gamle gård∗ i Munkegaten, hvor jeg har tilbrakt hele min barndom og ungdom, inntil jeg som student drog til hovedstaden, gått over i andre hender∗. Kanskje det er siste gang jeg sitter her i mitt gamle værelse, som for meg rommer så mange minner, lyse minner om barnlig lykke, men også dystre minner om mang en en brusten ungdomsforhåpning. Og jeg betrakter uvilkårlig hver enkelt av de kjente, kjære ting som fyller værelset, som har sin gamle, uforandrede skikkelse fra min skoletid; pulten, ved hvilken jeg har lest mine lekser og skrevet mine stiler, den gamle brune bokreol, og det sortmalte klaffebord, i hvis skuffer ennå finnes mine samlinger av insekter, egg, mineraler og planter fra guttedagene.
Så stirrer jeg vemodig ut i hagen, hvis ganger er fulle av brunt og gullig løv, mens en svak eftermiddagssol ennå kaster et gyllent skjær over de siste høstblomster og trærnes rester av flammet løv. Også hagen rommer så mange minner! Jeg kjenner hvert tre, hver busk og hvert smutthull. – Jeg har streifet om der nede i formiddag. Jeg har stanset foran det gamle bøketre, hvor jeg ennå som smågutt begrov de småfugler jeg fant døde, og hvis graver jeg trofast smykket med blomster hele sommeren igjennom; jeg har dvelt i de gamle lysthus, hvor jeg har lekt så mang en gang med min første barndomskjærlighet – og de skumrende høsteftermiddager har svevet forbi meg i tankene, da mine kamerater og jeg lekte post og røver der nede mellom de dunkle trestammer.