Ad Notam Online | Forsiden | Bind 5: 1891
Stalsberg i Skedsmo, 14. mai 1891
Atter en vinter er gått; den første vinter, jeg har tilbrakt på landet. En lang vinter. Det synes som det aldri vil våres i år. Overalt ennå grå marker. Det eneste tegn til forår er et forfrosset stærpar, som av og til utstøter noen ynkelige pip, idet de flytter seg fra grein til grein i det gamle asketre utenfor mitt vindu.
I vinter har jeg igjen deltatt i hovedstadslivets atspredelser. Det er jo kun en halv times jernbanefart der inn; og jeg har likesom hatt mere lyst til å more meg. For de kan være lange disse vinteraftener på landet, når mørke og søle eller snømasser tvinger en til å holde seg innen fire vegger, og man må gi slipp på de vanlige lange spaserturer i den guddommelige friske luften som er her.
Og de kan undertiden være trettende disse reiser til de mest avsides rettssteder, ofte 6 timer i sleden i alskens vær, gjennom disse romerikske sletters evinnelige snømarker eller gjennom øde granskogers dystre stillhet. Med en rask hest i friskt vintervær med klar og stille luft og månelyse aftener har de sitt eget trylleri de første par timer av disse turer, mens man tenker og drømmer alene i sleden, omgitt av denne naturens forunderlige stillhet, som kun blir avbrutt av bjellenes monotone klingklang, klingklang og hestehovenes ensformige dumpdump. Men efter noen timer døser man av uten en tanke i hodet, glad for hver milestolpe man har bak seg.