Ad Notam Online | Forsiden | Bind 5: 1890
København, oktober 1890
Efter den anstrengende sommer har jeg fått en 14 dagers permisjon, som jeg benytter til å avlegge et besøk i København, i hvilken by jeg tidligere kun har oppholdt meg på gjennomreise noen timer nå og da.
Av mine mange teateraftener her er det bare én, jeg i lengden vil minnes, nemlig oppførelsen av Holbergs∗ "Jacob von Thyboe"∗ på Det kongelige Teater∗. Men så var dette også en forestilling som viste, at det ikke har vært med urette, København for den eldre generasjon sto som det eneste sted i Norden, hvor man kunne se "god komedie", et ry som i det siste decennium er bleknet betenkelig. Av de gamle krefter var fru Phister∗ og Schram∗ i ilden, men lengst vil jeg minnes Olaf Poulsens∗ Oldfux; en prestasjon, hvor tradisjon og god moderne kunst smeltet sammen til et fullendt hele, det mesterlige bilde av snyltegjesten par excellence, like levende og like gyldig for alle tider. Snobbet og slyngelaktig, doven og nytelseslysten, og dog ikke uten et elskverdig humør går han omkring mellom oss i dag som for over 200 år siden, da typen sprang ut av dikterens hjerne og ble til kjøtt og blod i hans udødelige skildring.
Det er merkelig hvor de unge hjemme i Norge, som bøyer kne for alle store og små profeter i litteraturen, ganske har glemt, at der eksisterer en forfatter som heter Holberg, hvis menneskekunnskap og menneskeskildring den dag i dag står som uovertruffen i vår litteratur.
Kanskje kommer det av, at man spiller Holberg således på den hjemlige scene, at man har følelsen av å sitte overfor marionetter og ikke overfor mennesker av vårt kjøtt og vårt blod.
-----
I går var jeg sammen med Wilhelm Schlytter∗ og frue, som er på retur fra sin voyage de noce, til middag hos forfatteren Gustav Esmann∗ og frue, min venninne Fanny Drewsen∗. Foruten oss den unge forfatter Helge Rode∗. En korrekt dîner .... tout á fait korrekt. Gustav Esmann er en liten, sortsmusket herremann med et par livlige brune øyne. I sin klesdrakt soignert som en monsieur fin de siécle. Ikke meget talende. Jeg forsøkte forgjeves å føre samtalen inn på de forskjelligste baner; reiser, litteratur, politikk; konversasjonen gikk like trevent. Vi havnet endelig i det danske aristokrati, veddeløp etc., og konversasjonen blev straks livligere. For øvrig har jeg i dag hørt en av Esmanns venner si, at han ikke kan like nordmenn, "kvæner", som han kaller oss. Så grunnen til de mange pauser vel kan søkes heri.
Ham om det. Jeg har allikevel en viss forkjærlighet for ham, idet, efter min mening, hans "Gammel Gæld"∗ er noe av det talentfulleste, det "unge Norden" hittil har prestert. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tatt den ned fra bokhyllen for atter å nyte om igjen et av de mange fine stemningsbilder, som den er så rik på. Stemningsbilder duse og triste i tonen, vemodige som en av disse siste septemberdager, hvor solen ennå har varme nok til å minne oss om den svunne sommer og vekke dens bleknende minner. Ingen sterke farger i disse stemningsmalerier ikke fortvilelsens sorte, ikke elskovens røde og gylne, dempede følelser, vingeskutte lidenskaper, et svakt skjær av menneskelig lykke, som kaster et matt skinn over dagenes grå, for atter å svinne. Sanne bilder av den yngste generasjons stemnings og følelsesliv.
-----
Efter dineren hos Esmanns var vi budne til souper hos det unge norske kunstnerpar, Jacob Sømme∗ og frue, det muntreste, elskverdigste og mest gjestfri vertskap man kan tenke seg.
Gudrun∗ kom dit hen efter teatertid. I de siste år hadde vi kun truffet hinannen en passant. Men i går talte vi lenge sammen. Kun ikke som i gamle dager. Og dog var der ikke noe i blikket, noe i stemmen som forrådte, at de ikke helt var glemte disse år, vi hadde stått hinannen så nær, så nær ..., elsket hinannen i en kjærlighet, som aldri fant ord. Når jeg hørte henne nevne mitt navn i samtalens løp med denne kjente klang av hennes litt harde stemme, holdt tårene på å komme meg i øynene. De blev vekket, alle disse minner, aldri helt glemte, og fikk fornyet glans ved hennes nærhet. Skal jeg da aldri i livet kunne glemme disse øyne. Jeg begynner nesten å hate dem, hate deres dype, brune farge, hate dette blikk, snart så varmt .. og så igjen overlegent og spotsk. Disse øyne, jeg skulle kjenne dem igjen blant tusen andre ........ Og dog, når jeg minnes henne og tenker på henne, eller når jeg som i går, satt henne nær, er der intet heftig begjær, kun et usigelig vemod, en dump tristhet. ......
Jeg har sovet lite i natt eller i morges, vi kom først hjem i grålysningen, jeg føler meg som i feber.
Om en time er jeg atter på hjemreisen.