Ad Notam Online | Forsiden | Bind 5: 1889
Berlin, 16. september 1889
Jeg har i de siste åtte dager ikke lest en berlinavis, uten at jeg har støtt på et eller flere selvmordstilfeller, og bladene fremhever også, i hvilken foruroligende grad selvmordsmanien tiltar. I aften leste jeg således, at i går ikke mindre enn to personer på åpen gate hadde forsøkt å berøve seg livet; den ene – som hadde tatt revolveren til hjelp – med hell, den annen – som fra en av broene over Spree hadde kastet seg ned i floden – var imidlertid med tililendes hjelp blitt reddet. Og grunnene? Man vil som regel finne, at det er en av disse tre: "Lebensmüde"∗, denne vår moderne sykdom, eller "Liebe"∗, heri også innbefattet "unglückliche Ehe"∗, eller det er en bukken under i en fortvilt kamp for eksistensen.
Ja, alt dette kan være galt nok. Men så kommer efterretninger fra forskjellige kanter av Tyskland om, at flere skolebarn i 13–14-årsalderen selv har styrtet seg inn i døden. Hvor må ikke disse unges død tale til foreldre og lærere! Kunnskap er en god ting, menneskets høyeste og beste eie. Det er den, som skal lære mennesket verdig å leve livet og også verdig å dø døden. Disse unges død er ikke en protest mot tidens streben efter vidt omfattende kunnskap, men den vitner hardt om den moderne oppdragelse i hjem som på skole. Den taler hardt om forfengelige foreldres ulykksalige ærgjerrighet, om strengt og ensidig skolearbeid og lite hensyntagen til det enkelte individs natur. Det er dette siste moment, jeg tror blir så sørgelig oversett.
Alle foreldre vil ha sine barn til mønsterelever, de hisser dem frem i denne ungdommelige veddekamp, som allerede ved 10-årsalderen styrter barnet inn i, hva man senere kaller kampen for eksistensen. Sterke og energiske naturer holder ut i kampen, de nervøse av den unge generasjon i denne vår nervøse tid blir overnervøse, og så – ja, det er disse naturer som bukker under, og som vi har sett, til og med kunne gripe til revolveren i fortvilelsen over ikke å kunne holde seg oppe i denne kunstige veddekamp. Først deres egen krenkede forfengelighet, så foreldrenes, som får sitt uttrykk i skjenn og smell, og så hertil ofte refselsen i skolen, hva enten den så er åndelig eller korporlig. Overalt ellers i livet gjelder den gamle rettsgrunnsetning Non bis in idem, ikke to ganger straff for samme forbrytelse. Kun barna, dem man mest skulle bære over med, står utenfor denne lov. De får sin dårlige karakter, hvilken de har fortjent og som skal være deres straff; hertil kommer så ofte annen straff av læreren i deres kameraters påsyn eller påhør; alle vil fra sine barneår ha erindringer om, hvor en sådan kan ramme oss dypt.
Så vandrer man med tungt hjerte hjemover, vel vitende om, at alt ikke er forbi ennå, men at man kanskje har det tyngste igjen; foreldrenes bebreidelser og straff. Her føles straffen ofte dobbelt tung, fordi den kommer fra dem som man kanskje elsker mest. Og i denne sinnsstemning skal man så igjen ta fatt på arbeidet uten fornyet mot, uten friske krefter. Tre ganger straffet for samme forgåelse! Husk på at barn også kan tenke og resonnere, og at de ofte har en sterkt utviklet rettferdighetsfølelse – de kunne våkne til bevissthet, og da – ja, da er det, at de lengst komne kunne gripe til revolveren for å unnfly mer av denne rettferdighet.