Ad Notam Online | Forsiden | Bind 5: 1889
Berlin, 14. september 1889
"Ibsen i Tyskland" har nå i lengre tid vært en stående artikkel i de hjemlige dagblad. I sommer, efter den oppsikt ”Et dukkehjem”s oppførelse vakte i London, kom der så til avveksling "Ibsen i England", og nå i høst – efter Jules Lemaitres∗ avhandlinger i "Journal des débats"∗ og overførelsen av flere av Ibsens verk til fransk – "Ibsen og Frankrike". De aller seneste notiser har dreiet seg om "Ibsen i Holland", hvor to selskap fra Amsterdam er gått på turné gjennom Holland med "Et dukkehjem".
Hvorfor skulle da ikke også jeg skrive ned de inntrykk jeg har fått av Ibsens stilling i Tyskland?
I Dresden er Ibsen langt fra så kjent og skattet som her i Berlin. Naturligvis var der ingen som ikke hadde hørt mye snakk om denne "besynderlige" dikter, men noe fortroligere kjennskap til hans verk var ikke så alminnelig. Dog hørte jeg flere med begeistring omtale "Vildandens" oppførelse der i vår, da Berliner Residenz-Theaters∗ personale hadde gitt gjestespill i Dresden. Ibsen skal jo også selv ha omtalt denne prestasjon som mønsterverdig. I flere bokhandlervinduer var der en samlet utstilling av de til tysk overførte ibsenske verk, hvori der nå kun mangler noen av hans tidligste arbeider.
En av de viktigste grunner til at Ibsen i Dresden ikke er så alminnelig kjent som i de andre større tyske byer, er visstnok, at de to teatre, hvor dramaer og større skuespill gis, er kongelige hoffteatre, som naturligvis ikke svermer for disse opposisjonelle dikterverk, og byens eneste privatteater nesten utelukkende beskjeftiger seg med operetten. Der har således kun vært liten anledning til å få Ibsenske verk frem til scenen og vakt den alminnelige diskusjon.
I Berlin derimot har man ikke talt lenge med en dannet berliner, og han hører man er fra Norge, før praten kommer inn på Ibsen, og man hører da de forskjelligste dommer om ham fra "wahnsinnig" til "großartig" med alle mellomstadier. Man er for eller imot ham, helt eller delvis, men der er sjelden likegyldighet å spore.
Man kommer snart efter, at bladenes beretninger om, at det kun er en liten Ibsen-Gemeinde, som alltid skriker opp, ikke er så ganske overensstemmende med sannheten. Den menighet må i alle fall være atskillig tallrik, være utbredt over hele Tyskland og telle de forskjelligste samfunnsklasser innen sin midte. Det er således bekjent, at den opposisjonelle dramatiker teller mange beundrere innen det aller høyeste aristokrati. At den kunstelskende hertug av Meiningen∗ varmt interesserer seg for Ibsen, er jo ikke så underlig, men selv med det for sin etikettestivhet bekjente Sachsen-Weimar''ske hoff er den norske dikter høyt skattet, og hertugen av Coburg∗ lar for tiden forberede en opplesing av "Gengangere" på sitt hoffteater. Ibsen-Gemeinde kan fremdeles regne ingen ringere enn herrehusets president, hertugen av Ratibor∗, blant sine tilhengere. Det er kun det norske byråkrati og bursjoasi som holder seg for fornemt til å kunne gutere de ibsenske dramaer.
Et godt innblikk i Ibsens stilling i Tyskland gir bladenes teaterkronikk. Skjønt sesongen nettopp har tatt sin begynnelse, har ikke mindre enn tre berlinerscener gitt Ibsen-stykker, idet Lessingtheater har spilt "Nora"∗, Deutsches Theater∗ "Stützen der Gesellschaft"∗ og Königliches Schauspielhaus∗ "Die frau vom Meere"∗. Det siste teater forbereder også oppførelsen av "Hærmennene på Helgeland". Münchener Hoftheater åpnet sesongen med "En folkefiende", hvilket dessuten er spilt i Prag og forberedes i Breslau og på Wiens Burgtheater. Endelig kan også nevnes, at selskapet "Freie Bühne"∗ akter å få i stand en mønsterforestilling av "Gengangere" i den nærmeste fremtid, hvilket stykke for tiden hver aften "unter grossen Erfolg" spilles i Frankfurt am Main.
Når man så betenker at det kun er ca.14 dager siden teatrene på ny åpnet sine dører, må man medgi, at Ibsen-dyrkelsen i Tyskland ikke er i avtagende og vanskelig kan være et kunstprodukt av en liten fanatisk klikks iherdige anstrengelser.
Jeg har under mitt opphold her hatt anledning til å overvære oppførelsene av "Die frau vom Meere" og "Stützen der Gesellschaft". Hovedinntrykket av "Fruen fra havet"s oppførelse på Kgl. Schauspielhaus var det samme som ved oppførelsen i Kristiania; at dette arbeid er det svakeste av Ibsens moderne dramaer, og at det – besynderlig nok, hvor talen er om en dramatiker som Ibsen – virker mer ved lesing enn fra scenen. Dette falt så meget mere i øynene her, hvor spillet i flere henseender stod betydelig over, hva som ble prestert i Kristiania. Frl. Meyer∗, som for tiden gjør så stor lykke i hovedrollen i Turgenjevs∗ "Natalie"∗, spilte Ellidas vanskelige rolle så fint og stemningsfullt, at man hadde vanskelig for å ønske noe i hennes spill annerledes. Og når heller ikke her scenene med den fremmede mann kunne gripe oss, så var det i alle fall ikke hennes skyld, som her ytet noe ganske annerledes verdifullt enn fru Gundersen∗. Mens Reimers∗ hadde gjort den fremmede mann gammel og simpel, gjorde den tyske skuespiller ham utrolig stygg og unaturlig med et ildrødt sjømannsskjegg og noen store, uhyggelig rullende øyne. Når han talte, hevet han seg på tå, og ordene lød som om de kom dalende ned fra luften. Skuespilleren hadde øyensynlig lagt an på å gjøre den fremmede mann til en åndeskikkelse og ikke til et menneske av kjøtt og blod. Virkningen var at hele scenen virket parodisk og fremkalte smil hos tilskuerne. Den aldrende frue ved min side hvisket til sin mann: "War es nur Wahnsinn, aber es ist auch langweiliger Wahnsinn."∗
Hvorom allting er, jeg tror Ibsens drama ville vunnet ved, at den fremmede mann var holdt utenfor som kun eksisterende i Ellidas syke og oppskremte fantasi.
Dr. Wangel blev spilt av hr. Reicher∗, som efter sigende skal ha gitt en aldeles uforlignelig pastor Manders. Hans spill i "Fruen fra havet" kom imidlertid ikke opp over det respektable, om det enn må innrømmes, at det er en vanskelig og lite takknemlig rolle.
I første rekke må nevnes hr. Vollmers∗ Lyngstrand. Spill, kanskje, hele hans ytre var like fullendt og smeltet sammen til et kunstnerisk hele; den spinkle, egoistiske, naive hvalp som går omkring og alltid taler om seg selv og sin kunstnernatur. En type på en rase der hjemme som brer seg overalt, og som dikteren så mesterlig har tatt på kornet, at den må regnes til de aller ypperste figurer i det Ibsenske menneskegalleri.
Tilslutt må nevnes frau von Hochenburgers∗ stemningsfine og intelligent utførte bilde av Bolette.
Kun i et punkt stod oppførelsen av "Fruen fra havet" på Kristianias scene over den i Berlin; jeg mener med hensyn til scenearrangement. Slutningsscenen, som i Kristiania var så stemningsrik og gripende med det opplyste dampskip, som i sommeraftenens halvmørke gled ut av fjorden, mens Ballested med sin hornkvartett sendte sommerlivet og den store verden sin avskjedshilsen, gjorde i Berlin på grunn av det uheldige scenearrangement ikke den fulle virkning.
Kgl. Schauspielhaus var fullt besatt. Når de ivrige klappere i de øvre rader gav sitt bifall altfor intenst og demonstrativt til kjenne, hørtes en protesterende hysjing fra parkett.
-----
Til slutt litt om "Stützen der Gesellschaft" på Deutsches Theater. Deutsches Theater er for tiden det best ledede teater i Berlin, hvor de første kunstnere har tydd hen. Joseph Kainz∗ har ved sesongens begynnelse riktignok forlatt dette teater for å gå over til Berliner Theater, men man har ennå Agnes Sorma∗, Engels∗ og Kadelburg∗ igjen. Hva som især er beundringsverdig, er samspillet på denne scene, det hele er som stemt i en tone uten en eneste skurrende mislyd. Og dette har jo så overordentlig meget å si overfor et stykke som "Samfunnets støtter". I denne henseende stod oppførelsen her nede betydelig over den hjemlige, om enn flere av de enkelte prestasjoner ikke nådde så høyt som våre beste kunstnere. Særlig kunne den tyske fremstiller av skipsbyggmester Aune langt fra hamle opp med Johannes Bruns∗ mesterlige spill i denne rolle. Men så hadde til gjengjeld Deutsches Theater i Gustav Kadelburg en ypperlig Hilmar Tønnesen. Det var ikke én av hans replikker som falt død til jorden, og publikum moret seg kostelig over den hypokondre dagdriver med "idealets fane" på leppene og filisteriets forlorenhet i blodet. Paula Carlsen∗ spilte Lona Hessel kanskje ikke så morsomt som den norske fremstillerinne, men til gjengjeld givende mere av det dype og hjertevarme i Lonas natur.
Av siste akt hadde man skåret bort scenen, hvor adjunkt Røslund overrekker folkets festgaver til samfunnets støtter, gud vet hvorfor.
Jeg ser av aftenbladene, at "Die Stützen der Gesellschaft" i neste måned skal gis både i Leipzig og Dresden. Så vil da Henrik Ibsen også holde sitt inntog på den sachsiske Hofbühne, efter at de kongelige teatre i Berlin og München forlengst har åpnet sine porter for ham.
Også her i Berlin vil man i flere bokhandlervinduer bemerke en samlet utstilling av Ibsens verk.