Ad Notam Online | Forsiden | Bind 5: 1889
Neue Wilhelmstrasse 2, Berlin, 7. september 1889
Igår hadde frl. Marie Barkany∗ sin første opptreden i Lessingtheater∗ som Fédora i Sardous∗ stykke av samme navn. Som så mange andre fremragende og feterte skuespillerinner og skuespillere i vår tid, har også frl. Barkany sagt nasjonalscenen (i dette tilfelle Königliches Schauspielhaus) farvel og har foretrukket primadonnastillingen ved et privatteater. Fédora er jo kun skrevet som en paraderolle for Sarah Bernhardt∗, stykket kun en bakgrunn for den ekstravagante slaviske kvinnes vekslende lidenskaper, som til slutt til og med fører henne inn i døden – naturligvis, for dødsscener skal jo Sarah spille mesterlig som ingen annen. Fédora er som sagt en paraderolle for en rutinert skuespillerinne, som her har rik anledning til å stemme alle lidenskapens mange strenger i kjærlighet, hat, hevnlyst, en ny kjærlighets oppblussing og så tilslutt dødens redsel og kval. Frl. Barkany gav de vekslende stemninger med bravur, skjønnest og mest troverdig var hun dog i sitt hat og sin hevn. Kjærlighetens seier overhodet, forholdet til Loris Spanoff, på samme tid en lykke og gru for den russiske fyrstinne, maktet hun ikke å gjøre oss helt forståelig, om enn forfatteren her bærer den største del av skylden.
Hvor dyktig en skuespillerinne frl. Barkany enn er, så vil en prestasjon som Fédora ikke kunne overbevise oss om, hvor rikt og dypt hun kan tolke de sanne menneskelige følelser i deres naturlighet og opprinnelighet, det menneskelige sjeleliv i dets fineste nyanser.
Frk. Barkany er vakker på scenen, det noe lille ansikt beherskes av de store, mørke, uttrykksfulle øyne – og hennes toiletter er vidundere av fin smak og rik eleganse.
At hun er yndet av berlinerne, beviste de masser av kranser og blomsterkurver, som ganske fylte scenen, da Marie Barkany til slutt gjentatte ganger måtte vise seg for det takknemlige publikum.