Ad Notam Online | Forsiden | Bind 5: 1889
Kristiania, februar 1889
Den nye stortingssesjon er begynt med, hva den forrige sluttet med: fremsettelse av forslag til uttalelse av mistillit til ministeriet Sverdrup. Hva som i fjor, da man stod overfor de nye valg, kunne tale imot å drive ministeriet bort fra taburettene, før "folket i valg" hadde uttalt seg, er ikke lenger for hånden, og dog har ministeriet tross det ynkelige nederlag ved valgene også denne gang reddet pjaltene og unngått mistillitens skjær. Hva Sverdrup-ene også denne gang har å takke for den tilsynelatende redning er – Høyres nåde.
Høyres fører, advokat Stang∗, har i en lengre tale motivert partiets holdning overfor det fremsatte mistillitsforslag. Meg forekommer det, at det av denne tale fremgikk, at det for tiden ikke var opportunt for høyrepartiet å gå med på å styrte ministeriet Sverdrup; ti Stangs heftige og voldsomme angrep på regjeringen som landsskadelig og udugelig, særlig fremhevende dens lettsindige finanspolitikk, syntes tydelig å si, at det måtte være hans plikt som fedrelandsvenn å få dette ministerium erstattet med et, som heldigere kunne vareta landets tarv.
Det skal villig innrømmes, at det for Høyre som parti ville være et offer å overta regjeringens ledelse nå, og til dette parti måtte jo efter dets styrke i nasjonalforsamlingen styrelsen betros, på et tidspunkt da reformer som juryen skal føres ut i livet, og skolelovene sannsynligvis blir vedtatt av Stortinget og krever sanksjon, reformer som høyrepartiet i så høy grad misbilliger og har bekjempet.
Fra et partistandpunkt har Høyre for så vidt kanskje handlet klokt. Men på en tid, da den politiske moral allerede før ligger så uendelig lavt nede, er det ansvar ved å dra den enda lengre ned ved å understøtte et ministerium i å klynge seg fast til taburettene, som man anser for i den grad udugelig og uvederheftig, som advokat Stang efter sin karakteristikk av det i sin siste store tale gjør. For den, som nærer en sådan forakt for regjeringen, er det en usvikelig plikt som fedrelandsvenn å hjelpe til å oppnå et bedre styre av landets anliggender, selv om det fra et partistandpunkt betraktet ikke er opportunt. Advokat Stang fikk det riktignok i sitt innlegg i mistillitsdebatten snudd der hen, at det var av hensyn til fedrelandets vel, som ikke var tjent med hyppige ministerskifter, at han ikke gikk med på å uttale mistillit til ministeriet Sverdrup, men tross all oratorisk behendighet vil det ikke lykkes ham å kaste alle folk blår i øynene.
Et ærekjært ministerium ville efter alt hva det fikk høre fra advokat Stang, som førte debatten fra Høyres side, ha betakket seg for støtte på de premisser og stilt sine plasser til disposisjon.
Ministeriet Sverdrup tåler alt, når det bare får lov å bli sittende på taburettene.