Ad Notam Online | Forsiden | Bind 5: 1888
Kristiania, slutten av februar 1888
Alle visste jo, av hvilke heterogene elementer det parti besto, som i 1884 brakte ministeriet Sverdrup∗ til makten. Det mål å føre parlamentarismen frem til seier var det bånd, som i alle de mange stridens år hadde holdt det forente Venstre sammen. Så utelukkende hadde parlamentarismens gjennomførelse vært valgprogrammet, at et og samme valgdistrikt som sine representanter til nasjonalforsamlingen kunne sende menn av så grunnforskjellige anskuelser som rektor Steen∗ og pastor Oftedal∗. Det var derfor noe vi alle ventet, at når seieren engang var vunnet, de uensartede elementer innen venstre ville skille seg ut fra hverandre, og at under det pågående reformarbeide de forskjellige anskuelser ofte ville komme til å stå skarpt imot hverandre. – Og dog, hvor mange var vel de i 1884, som forutså, hva vi har vært vitne til på det politiske område de par siste år, – en rekke foreteelser, som har kulminert i de siste dagers bitre strid i Stortinget.
Det har vært en underlig tid; for mange av oss unge en dyp skuffelsens tid. Vi har just ikke fått store tanker om den herskende politiske moral – hos lederne som blant de lydige tropper.
"Tillit til Johan Sverdrup" var for det samlede Venstre parolen ved siste valg, og ennå innen den treårige valgperiode er til ende, betegner den presse og de menn, som i bladartikler og på folkemøter fra talerstolene hadde slynget dette opprop ut blant folket, denne mann som inkarnasjonen av politisk uvederheftighet.
Viggo Ullmann∗, som ved de siste valg reiste halve landet rundt for å preke "Tillit til Johan Sverdrup", og som i en omtrent samtidig skrevet artikkel i et dansk tidsskrift visste å fortelle sine lesere, at det som historien ville slå fast som det største ved Johan Sverdrup∗, det var hans store trofasthet, har under de siste dagers hete debatter funnet å burde karakterisere denne mann som "den troløse politiker".
Ja, vi har vært vitne til, hvorledes de to gamle førere og kampfeller, som begge er grånet i samme saks tjeneste, Sverdrup og Steen, nå står overfor hinannen med kun hånende ord på leppene.
Overalt kun hat og bitterhet. Det er kanskje flere enn meg, som i disse dager har tenkt på Bjørnsons∗ tale i Tivolihaven∗ hin lyse junikveld, da han kastet disse ord ut over mengden, disse ord, som skulle være løsenet for vårt arbeide: Å få litt mere hjertelag opp i det norske samliv. Hvor de ga gjenlyd i oss disse ord! Og hvor langt er vi nådd? De siste dagers debatter i Stortinget har vist oss, at vi har langt igjen. Ti i hjertelag er takknemlighet og hensynsfullhet store krefter.
------------
Parlamentarismens gjennomførelse var den seier, som det samlede Venstre i 1884 brakte hjem som frukten av de mange års kamp. Tre år var knapt forløpt, og føreren i denne kamp, den ildfulleste forkjemper for denne folkesak hadde allerede sveket den nye statsskikks første grunnsetning. Det lar seg ikke nekte, det var et stort nederlag ministeriet Sverdrup led i fjor ved kirkesakens∗ skjebne, og ennå sitter det første norske, parlamentariske ministerium på taburettene uten å blues.
– Det var som et slag i ansiktet. Det var under min reise i fjor sommer, underretningen om ministeriets nederlag i Stortinget nådde meg. Hvor jeg husker dagen tydelig! Vi hadde ikke på lenge hatt underretninger fra Norge, da vi i Konstantinopel fikk vår første avispakke. Hvor vi styrtet oss over den. Jeg fikk meg tildelt min porsjon, og ved min café á la turque satt jeg i en av kafeene oppe i Peras hovedgate og slukte med begjærlighet de hjemlige nyheter. Der var to ting, som gjorde et sterkt og varig inntrykk på meg. Først det at Bjørnson ved nasjonens kårne menns ferd var blitt nødt til å frasi seg sin diktergasje. Dypere grep det meg, at Johan Sverdrup blev stående som regjeringens sjef efter nederlaget. Jeg visste ikke noe sørgeligere, enn om det skulle bli enden på Johan Sverdrups lange statsmannsbane, at han la sitt hode til hvile i en tarvelig klerikalismes skjød. Han, som kom som den "salte havstrøm i våre lumre fjorder," bøyende kne for det moderne pavedømme i Norge.
Nå har vi det på det rene, at Johan Sverdrup søker sin støtte i kampen i pastor Oftedals fylking. Vi tenker med vemod tilbake på den store fører, talende folkefrihetens og de små i samfunnets sak med begeistrende veltalenhet og med en kompakt liberal majoritet i ryggen; for oss står han nå som ministersjefen i spissen for en regjering, som i nasjonalforsamlingen har et snes tilhengere, tilhørende den klerikale leir og forøvrig stolende på sine politiske motstanderes barmhjertighet. En ærefull stilling for den gamle folkehøvding!
-----
Men la oss ikke glemme, hva fedrelandet skylder Johan Sverdrup. Sannheten skal og må sies ham. Men la oss ikke få mer av den råhet og besudling av hans navn, som er kommet til orde i en del av pressen, og som har vist sine virkninger i den tone, hvori de siste dagers debatter for en del er blitt ført i det norske storting.
I kjærlighet er takknemlighet og hensynsfullhet store krefter.
-----
Heldigvis er denne stortingssesjon den siste i valgperioden. Vi er nå kommet dit, at der i nasjonalforsamlingen ikke gis noe parti som er så tallrikt, at det kan sikre en parlamentarisk regjering noen som helst stabilitet.
-----
På Christiania Theater er i denne tid "Kongsemnerne"∗ blitt oppført. Hvor de lød for oss ordene i gjengangerscenen:
Gaar til sin gjerning, de norske mænd
viljeløst vimrende, ved ei hvorhen, –
skrukker sig hjærterne, smyger sig sindene,
veke, som vaggende vidjer for vindene, –
…..
da er det bisp Nikolas, som er ude,
Bagler-bispen, som røgter sit kald!∗
Var det mer enn et tilfelle, at der falt en sann bifallsstorm efter denne scene?