Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1887
Konstantinopel∗, 28. juli 1887
Kjære venn!
I går natt kl. 2 ankret vi utenfor Konstantinopels havn. Vi gikk straks opp på dekket. Rundt om et ugjennomtrengelig mørke, kun enkelte svake lys inne fra land minnet om, at vi lå foran en by, som til og med er hovedstaden i det ottomanske keiserrike. Gjennom nattens stillhet hørtes kun de hellige hunders lange, monotone hyl.
Så gikk vi igjen ned for å hvile litt og gav ordre til å bli vekket ved soloppgang.
Det sceneri, som utbredte seg foran oss, da vi atter kom opp på dekket, vil jeg aldri glemme. Foran oss Bosporus∗ og det strålende Marmarahav∗. I vest Dolma-Bagtsches∗ praktfulle marmorbygninger, på den annen side av "Det gylne horn"∗ Seraillets∗ ærværdige gamle kolosser og lengere inn Hagia Sofias∗ grå murer med Stambuls∗ pittoreske bebyggelse i bakgrunnen. Bak oss Lilleasias berg, og nede ved Bosporus Skutari∗ med sine minareter og sypresser, som hever seg svarte mot den klare himmel som ranke monumenter over muselmanske graver. Og over det hele kaster Orientens strålende sol sine flammer av gull. En fargeprakt, ingen maler, hvor rik enn hans palett er, vil kunne gjengi; fra det dypeste blå til det mest skinnende, gnistrende hvite, fra det mørkeste svarte til det rødeste gull.
Det varte lenge, før vi kunne rive oss løs fra dette féaktige, blendende skue. Ved 9-tiden rodde vi i land. Og så tok vandringen sin begynnelse, først gjennom Stambul og senere gjennom Galata∗ og Pera∗ under en gresk førers aigide. Du skal få slippe å følge med, da jeg ikke kan berette stort annet, enn hva du forlengst har lest deg til om Konstantinopels severdigheter; de praktfulle moskeer, basarenes brokete liv og folkelivet, som kulminerer ved broen, der forbinder Stambul med Galata. Europeisk kledde herrer og damer, tilslørte tyrkerinner, tsjerkessere, bulgarske fårehyrder, jødiske vekselerer, svarte evnukker, pasjaer til hest og mystiske kvinneskikkelser i bærestoler danner til sammen her et virvar, som kan få en til å tape både nese og munn.
Vi hadde meget stri, før vi kom inn i Hagia Sofia. Vår greske fører prutet tappert med Allahs hellige tjenere, som satt under platanenes skygge ved inngangen til moskeen og hensunkne i stille betraktninger fulgte vannpipens lette røkskyer. Endelig kom de til enighet, og efter omhyggelig å ha dekket våre profane sko med store filttøfler, fikk vi komme inn. Det var rent overveldende å komme inn i den kolossale hvelving, som er ganske enestående, og som bæres oppe av en rikdom av stolte søyler i marmor og jaspis og andre kostelige steinarter. Overalt på vegger og tak de mest glimrende kunstferdige mosaikker i gull og skiftende farger fra keiser Justinians tid, altså nå 1500 år gamle. Enkelte av dem, som fremstilte kristelige symboler, er dog overklinte.
- - Det var en anstrengende dag i går. Og da vi ved solnedgang satt utenfor en liten kafé i Stambul, og Allahs tjenere vendte seg mot Mekka og utropte sitt ”Allah, illa Allah, en Muhamed rasul Allah” (Gud alene er Gud, og Mohammed hans profet), og mørket begynte å senke seg over byen, mens kun minaretene og moskeenes høye kupler såes svakt mot den stjernebesådde himmel, satt vi hen i stille tanker og med et inntrykk, som hadde vi tilbrakt en dag i "Tusen og en natts" eventyrlige verden.
Hilsen din osv.