Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1887
La Valletta,∗ Malta, 22. juli 1887
Kjære venn!
Du kan tro, vi var ikke så lite glade, da vi i forgårs morges kom opp på dekket og så Gozos∗ og Maltas gulhvite klipper ligge solbeskinte foran oss. Ti det kan ikke nektes, at man efter 14 dagers sjøreise lengter efter igjen å sette føttene på landjorden, hvor behagelig reisen enn har vært.
Da vi var ferdig med vår frokost, lå vi utenfor innløpet til La Vallettas havn, og efter at vi hadde fått losen om bord, en riktig korsikansk banditt av utseende, gled vi sakte inn forbi festningsverkene, forbi en rekke stolte man-of-war-er, som lå på den annen side av havnen, og var snart vel fortøyd.
Sist du hørte fra meg var fra byen ved Tyne-floden, fabrikkbyen med den sotfylte luft, den grå himmel og det skittengule flodvann, fra byen med det travle liv og den rastløse virksomhet. Var det de grå farger, som her bredte seg, er dette i alle fall ikke tilfellet i La Valletta.
Terrasseformig hever den seg oppad de gule kalkklipper på begge sider av havnen, beskyttet av vidstrakte festningsverker, med sine i sollyset blendende hvite hus. Luften tross varmen frisk ved de stadige luftninger fra havet. Der er liv på havnen, skip kommer og går hele tiden, og gondolene piler avsted i alle retninger. Nesten alle svartehavsskip, alle de store pakettbåter, som passerer Suez, og fraktbåter en masse gjester nemlig Malta for å få kullforsyning.
Her er gudskjelov intet tollvesen, jeg har det engelske in mente, og vi kunne derfor, straks vi hadde gjort toilette, begi oss i land. Jeg var som sedvanlig sist ferdig med toilettet, og da jeg skulle stige ned i gondolen, var de andre allerede omringet av en hop maltesergutter, som fra sine gondoler lynsnart dukket efter de kobberskillinger, som ble kastet ut til dem, idet de fulgte metallets lysende stripe under vannet. De ville nødig slippe oss avsted, stadig lød ropene: "Signor, a penny", og en hop brunstekte kropper styrtet seg på én gang ut av gondolene.
Så slapp vi da endelig fra de unge sportsmenn og kom oss i land. Gondolen hadde ennå ikke nådd steintrappen, før drosjekuskene strømmet til og ropte ut til oss, idet de overbød hverandre i øredøvende spetakkel for å dra oppmerksomheten til seg. Intet steds kan vel drosjekuskene, gondolierene, ciceronene være mer påtrengende mot de reisende enn her. Uavlatelig forfølges man av disse ciceroner, så man må slenge et pengestykke hen til dem for å bli kvitt dem. Om aftenen, når vi skal om bord, møter gondolierene oss høyt oppe i byen og forfølger oss med sitt ”signor” og så en lang remse i munnen på hverandre helt ned til havnen.
Det var ut på eftermiddagen, vi reiste opp til palasset, hvor alle de historiske minner fra malteserriddernes tid er samlet; det er rustninger og ordenssymboler, stormestrenes insignier, det er malerier av de mer berømmelige stormestre og det er gamle slagmalerier. Det var en franskmann, som viste oss om og sa snøvlende noe for seg selv; kun i det siste rom syntes han å bli livligere; der var minner fra franskmennenes korte herredømme over øya. Her fantes vognen hvori Napoleon 1 hadde kjørt under sitt opphold på Malta, hvilken vi endelig måtte sette oss opp i.
Palasset er ikke bare museum; her har guvernøren over Malta sin vinterbolig, og i de siste år har det også tjent som sådan for den øverstbefalende over den engelske middelhavsflåte, hertugen av Edinburgh∗, dronning Victorias sønn.
Det var ved solnedgang, vi kom ut av palasset og spaserte oppad La Vallettas hovedgate. Aftenkjøligheten lokket menneskene ut, og det er et broket gateliv, som utfolder seg. Soldater i engelske og høyskotske uniformer, dypsindige patere og ærverdige munker, arabere i sine hvite togaer og turbaner på hodet, indere, som fallbyr sine vaser og silkebroderier, og last but not least de mørkøyde malteserinner i sin eiendommelige nasjonaldrakt, en simpel kjole av sort stoff med et sort silkesjal drapert over hodet og hengende ned til begge sider i lange folder. En ubekvem drakt, som synes lite å kunne skjerme mot den brennende sol.
Hva som især slår en reisende, når han spaserer i La Vallettas gater, er, at der overalt, hvor man kommer frem, myldrer av geistlige, prelater og munker, og man kunne for den saks skyld gjerne anse staden for å være sete for den mektige geistlige orden, som her så lenge hadde sitt hovedkvarter. Den innfødte befolkning, en blandet arabisk-italiensk rase, er efter sigende også likeså religiøs, som den skal være fattig, og Malta er et av de få steder i Europa, hvor jesuittene fremdeles uhindret får lov til å drive sitt spill. Overalt på gatehjørnene sees helgenbilder oppstilt, og om aftenen sees her og der oljelamper tente under den hellige mors bilde. Selv sent på aftenen, når vi på veien ned til havnen, kommer forbi en av de mange kirker eller kapeller, ser vi gjennom de åpne dører botferdige skarer knelende i bønn.
Jeg tenkte på våre hjemlige, tillåste kirker, som kun en gang om uken til bestemt tid åpnes for de troendes skare. Når om søndagen klokkene ringer, må andaktsstemningen pliktskyldigst innfinne seg; skulle menigheten en annen dag føle trang til å stedes for deres herres åsyn i hans eget hus, vil de finne det lukket. Men så har man jo lønnkamrene…
I går eftermiddag foretok vi en kjøretur utenfor La Vallettas porter. Det er landsby efter landsby hele veien. Statistikken skal også utvise, at Malta er det forholdsvis tettest befolkede territorium i Europa. Og dog er hver håndfull jord ført ut til denne klippeøy i havet fra andre kanter, særlig fra Sicilia. Man skjønner også, at jorden er kostbar.
Overalt er steingjerder satt opp rundt hvert enkelt av de små jordstykker, for at ikke vind og regn skal bortføre den dyrebare skatt, som er ervervet ved så meget besvær.
Hvilken anstrengelse må det så ikke ha kostet å få i stand den store og stilfulle park, som omgir guvernørens sommerpalass; et haveanlegg som med sin rike vegetasjon og sydlandske stil, oppfylt med murer og fontener, gjorde et inntrykk, jeg sent vil glemme.
Deilig var det efter den varme kjøretur i eftermiddagssolen å få spasere i de skyggefulle alleer av pinjer og sypresser og slå seg ned på en benk under akasienes løvheng og nyte kjøligheten fra fontenenes springvann. Dolce far niente:∗ Det eneste menneskelige vesen, som er å se eller høre, er den vakthavende engelske soldat, hvis røde våpenkjole og hvite Stanley-hatt∗ med regelmessige mellomrom svever forbi muren bak palmenes blader i gangen ovenfor. Gullfiskene dovner seg i vannflaten og lar seg nådigst beskinne. Luften gjenlyder av sikadenes summing, og henad den støvgrå, solbrente mur foran oss piler de vene firben avsted som en svakt hvislende lyd.
Så har du meg på benken, nytende sommerdagen, slapp av dens varme, uten en tanke i hodet, røkende min sigarett i dovent behag.
Jeg ser deg smile og gjenkalle deg i erindringen en av de banale, yppige sydlandske hovedkarakterer, du kjenner ut og inn fra de hundrevis av noveller og romaner, du sluker år om annet. Og jeg må innrømme, det klinger også så infamt laget. Vi bestiger derfor igjen det eiendommelige maltesiske kjøretøy, en liten trille med flatt lerretstak over, som hviler på 4 stokker og med gardiner til å trekke for til beskyttelse mot solen, og drar tilbake til La Valletta.
Ved solnedgang nærmer vi oss stadens porter. Solen sender til avskjed et vell av vifteformede, rødgylne flammer henover klippene og det mørknende hav, innen den forsvinner i horisonten som en blodrød ball og gir plass for det blålige mørke.
Hyrdene driver sine små flokker av geiter gjennom portene og inn i byen. Vi hører lenge den monotone ringning med klokken, når de varsler sin ankomst utenfor de melkekjøpende hus.
De landlige gater i utkanten av byen er på denne tid fulle av spaserende. Også her vrimler det av de forskjelligste geistlige ornater.
Hodene blottes; det er et liktog, som drar forbi til begravelsesplassen utenfor byen i den skumrende aften.
Skarer av havne- og kullarbeidere kommer fra sitt arbeid og skal ut til sine små jordstykker. Og så de unge damer, som vandrer arm i arm, ivrig leende og hviskende bak sine vifter.
Vi bestilte en lett souper i hotellet; litt makaroni, tomater, frukt, ost og brød, dertil siciliansk landvin, voila tout. Kaffen fikk vi servert på loggiaen, som vender ut mot den åpne plass foran palasset, La Vallettas corso. Militærmusikken spilte, imellom måtte vi døye noen monotone numre på sekkepipe av de skotske regimenter, og corsoen var full av mennesker. Her samles hver aften beaumonden, den engelske og den maltesiske, og latter og passiar stiger opp til oss i den lune aften.
Hodene blottes, mens musikken til slutning spiller ”God save the Queen”, og snart ligger corsoen øde. Vi begir oss også på hjemveien. I gatene ned mot havnen har gondolierer og andre arbeidere sitt nattkvarter. I lange rekker ligger de her langs husveggene hver på sin madrass og nyter under den fri himmel hvilen efter dagsverket. – Disse Sydens arbeidere, hvor lite der dog skal til for å tilfredsstille dem i deres tarvelige, fordringsløse liv. En melon og noen oliven, solskinn, en laset kledning og en madrass er alt, hva de behøver for å nyte livet og være glade. Og tilfredsheten lyser dem ut av deres brune ansikter, når de i en ledig stund får tent sin sigarett, og lent mot muren nyter den brennende sol, mens røkstrimen stiger opp mot den blå himmel. Sosiale problemer og arbeiderspørsmål har ennå ikke kvalt livsgleden og gjort tankene bitre. – De hvite farger, den blendende sol, himmel og hav i uendelig blått; det er ikke under sådanne omgivelser de fødes de mørke tanker av de dystre fantasier, der hviler som en tyngende redsel over nordboernes sinn.
Litt efter glir vi hen gjennom havnen, som opplyses svakt av enkelte tente lanterner og de forbiroende gondolers lamper; alt ånder stillhet i den lune, mørke sommernatt; kun borte fra den italienske bark, som er fortøyd like ved "Donau", høres en rusten stemme, som sørgelig breker misereren fra "Il trovatore".
22. juli om eftermiddagen
Nå letter vi anker, og så går veien til Konstantinopel.
Kirkeklokkene ringer til vesper. Noen kvinner og barn stavrer hen til kapellet, som ligger ved kaien, og to patere kommer kjørende velbehagelig røkende sin sigar. Så lukker døren seg også efter dem.
Men overalt på havnen, kaiene og i kullagrene ennå rastløst arbeid. Jeg har i det hele under mitt korte opphold her på Malta aldeles ikke merket noe til den så titt baktalte Sydens dovenskap.
Nå kommer losen, som skal ha brevet med i land, og jeg får slutte. Og så en hilsen til kretsen.
Din osv.