Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1887
Kristiania, 15. mars 1887
Man hadde lenge visst, at Christian Krohg∗ arbeidet på et kolossalt maleri, og man kjente det dristige sujett. Litt efter ryktedes det også, at Krohg til jul ville sende en roman ut i verden.
Det publikum, som interesserer seg for kunst og litteratur, var spent på utfallet. Der var vel ikke mange, som tvilte på, at Krohg som maler ville prestere noe betydelig og interessant; overfor romanforfatteren stilte man seg mer skeptisk. Man kjente ham som skribent kun fra et par bladartikler; for øvrig visste man bare, at Krohg tilhørte det Hans Jægerske koteri og hyllet dettes litterære anskuelser.
Så kom da boken∗ og efterfulgtes av den famøse beslagleggelse. Mens pressen hadde forholdt seg rolig overfor beslagleggelsen av Hans Jægers bok og vist en taushet, som var å tolke som en billigelse, ble beslagleggelsen av "Albertine" diskutert med desto større heftighet. Den liberale hovedstadspresse av betydning påtok seg straks forfatterens sak og forsvarte boken med varme, litterært kyndige menn i alle tre Nordens land betegnet "Albertine" som et kunstverk av betydelig verdi, og last but not least damer, som har vunnet et navn som arbeidere i kvinnesakens tjeneste, trådte i bresjen for den og fremhevet dens moralske verd og det varme hjertelag for den falne kvinne, som åndet ut av den.
En ting var således i det minste klar; man stod overfor en litterær begivenhet.
Intet under derfor, at jeg lengtet efter å lese boken. Det har imidlertid først nå lyktes meg å få fatt i boken "Albertine", samtidig med at Krohgs maleri "Albertine"∗ ble utstilt for publikum.
Rolig og stille glir den første del av fortellingen frem, rolig og stille som Albertines gledesløse liv ved symaskinen i mor Kristiansens blåmalte kammers i Norbygaten, hvor dagene går den ene som den annen, mens tankene evinnelig kretser om et og det samme inne i hennes forpinte hode.
Men utenfor bruser livet avsted i lyst og glede, i sorg og lidelse, lokkende og truende. Og Albertine kan, trett av arbeidet og kjed av ensformigheten, lenges mot livets fest, men søsterens skjebne står manende for henne som en trussel om, hvor ubønnhørlig det kan la det menneske synke til bunns, som ubetenksomt lar seg føre med av dets rivende strøm. Evig og alltid grubler Albertine over søsteren Olines liv, søker å flykte fra dette stygge bilde, som har dannet seg i hennes fantasi og forfølger henne som en mare. Men alltid vender det tilbake, og tankene kretser om dette ene snart med forakt snart med den uerfarne nysgjerrighets pirring. Og innimellom dukker så opp igjen lengselen efter å leve og være glad, efter solskinn og blå himmel og den deilige friske luft. Venninnen Jossa beretter om livets lystighet og moro. Så kan hun da ikke lenger stå imot. Forsiktig begir hun seg ut på den farlige vei; hun vil nyte det alt på avstand. Men før man vet ordet av det, begynner hun så å rutsje ned ad skråplanet.
Det er skildringen av Albertines liv og tanker i hjemmet hos mor Kristiansen i Norbygaten, før hun begir seg ut på livets villsomme stier, som er den gode kunst i Kristian Krohgs bok. Her faller språkets klang og farge nøye sammen med den stemning, som er fortellingens grunntone, og danner et fullendt hele.
Uavlatelig, mens jeg leste denne første del av "Albertine", stod levende for meg i erindringen et par malerier av Christian Krohg, jeg så på hans og Werenskiolds utstilling våren 1885. De var preget av denne samme stemning, som hviler over Kristian Krohgs litterære produksjon. Denne dype medlidenhet med alle dem, som er stengt ute fra all livets glede og sunnhet, dem, for hvem verden kun vender vrangsiden ut. Husker De Krohgs to "sypiker" på denne utstilling i 1885? De har arbeidet hele natten igjennom, øynene har stirret seg trett, og når grålysningen overrasker dem – ti fruens nye atlaskkjole med den rike kniplingsbesetning må være ferdig til i morgen for enhver pris; glimrende i sitt rike toilette skal hun på morgendagens fest føle mange beundrende blikk hvile på seg. Det skjærende i motsetningen mellom den trette arbeiderske, hvis liv er et evig slit for andre, og kjolen, som hviler på hennes fang, ved sin eleganse vitnet om et liv i luksus og overflod, vil gripe enhver tilskuer. Og mange gikk det vel som meg, da jeg gikk bort fra denne utstilling, at tankene kretset om dette ene; hvor forferdelig en ulykke dog fattigdommen er her i verden; og vi aner, hvor den ødelegger og deprimerer. Og det varer en stund, før våre nerver kommer til ro igjen. Således virker også "Albertine".
På høyde med den første del av boken står ikke den siste halvpart av kapitlene i "Albertine". Forfatteren har ikke tilstrekkelig motivert, hvorledes Albertine så hurtig fra den uskyldige, arbeidsomme sypike forvandles til den kokotte, som farter fra det ene lag til det annet, fra den ene herres favn til den annen i evinnelig jag, til hun tilslutt havner i Kristianias beryktede kvarter som offentlig skjøge, bydende sitt legeme tilfalls for alle og en hver. Likeså minutiøs som skildringen av Albertines sjeleliv er i den første del av boken, likeså springende er den psykologiske motivering i den annen halvpart.
Men der er glimrende scener; forførelsesscenen hos politifullmektig Winther og slutningsscenen, som med all sin råhet og brutalitet er så dypt tragisk, vil stå prentet fast i enhver oppmerksom lesers erindring.
"Albertine" vil ha en varig plass i den nye norske litteratur som et dyktig arbeid av en hjertevarm og nobel kunstner. La publikum rase og kalle boken rå og kjedelig. Det er ikke første gang. Leses og beundres ikke nå brødrene Goncourt?