Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1886
Molde, 21. august 1886
Jeg har levd ganske utenfor verden disse reisedager. Endelig i dag har jeg fått fatt i aviser, og jeg erfarer, at der er blitt holdt et stort diskusjonsmøte ved Sagatun folkehøyskole∗. Jeg ser, der er blitt talt svært meget om åndsfrihet på det møte, og noe av denne megen tale har vel også forhåpentligvis virket på tilhørerne i retning av det gode. Men så går man tilslutt hen og vedtar en resolusjon til fordel for åndsfriheten med så og så mange stemmer. Akk, Herre jemini! Jeg vet sikkert en mann, over hvis munn der gled et smil, da han leste herom – Henrik Ibsen∗, dikteren av "De unges forbund" og "En folkefiende".
Et provinsvenstreblad er rent kommet i ekstase over Sagatunmøtet. Det profeterer, at dette møte vil danne en epoke i åndsfrihetens utviklingshistorie. Jeg gir for en gangs skyld "Morgenbladet" rett. Slikt må stemples som naivitet.
Åndsfrihetens sak hjelpes ikke frem ved resolusjoner. Den vil vokse seg frem til seier, det beste i tiden er i pakt med den, og tidens første menn og kvinner ofrer sine evner og sitt arbeid for dens fremgang.
Her hjemme hos oss har vi lengre igjen, enn en kunne tro. Ikke Kielland-sakens∗ utfall, men diskusjonene i stortinget under dens første behandling og presseuttalelser i samme anledning, har vist, at intoleranse og inhumanitet slett ikke er fremmed for folk, som lenge har prydet seg med tittelen "liberal".