Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1886
Molde∗, 19. august 1886
Jeg er nå kommet tilbake til utgangspunktet for min tur efter i 10 dager å ha flakket om i Sunnmøres og Nordfjords fjell- og bredaler. Ti deilige dager – ganz allein. Solskinnsdager med klar himmel og skinn over gnistrende hvite breer, men oftere gråværsdager med tåkeklatter nedover fjellsidene og småregn. Heldig, at jeg fikk se Stryn∗ fra Videseteren∗ i klarvær. Det skjønneste stykke norsk natur, jeg har sett.
Molde – Molde, fredlyste plett! Hvorfor er det alltid en egen stemning, som betar en, så snart man nærmer seg deg? Alt ånder fred og stillhet rundt en. Går man gjennom dine gater hører man nesten kun fjordens skvulping, mens luften vugger dufter fra hagenes roser omkring oss. Hvor deilig å kunne hvile her en sommer for den, som var trett og lengtet bort fra mennesker og larm.
Det har vært midtsommer med lange, lyse aftener og den nedgående sols rødlige skjær over fjellenes tinder i bakgrunnen, de par ganger jeg før har gjestet Molde.
Nu er det halvmørke aftener med blekt måneskinn ut over fjorden, mens Romsdalsfjellene fortoner seg som svake skygger der bak. – Det var en slik aften, jeg satt nede på onkels∗ brygge. En stille augustaften, lun og dufttung. En slik aften lenges man og drømmer lykkelige elskovsdrømmer, man ønsker kun å betas av en vill, ustyrlig elskov.
Jeg vet ikke, hvorledes Turgenjevs∗ "Helene"∗ kom i mine tanker. Til Venedig var de elskende i "Helene" dratt i sin unge, rike lykke for å nyte elskovens første sødme. Ti Venedig vil forgylle de elskendes lykke, hvor stor og hel den enn er. – Venezia – Venezia; en elskovsnatt i gondolen, der glider hen gjennom lagunenes vann, som sitrer i månens skinn!
Venezia – og Molde. Hvem har noensinne nevnt disse navn i samme åndedrett? Og dog kom jeg uvilkårlig til å tenke på lagunestaden og slutningskapitlet av ”Helene" denne halvmørke augustaften med stillheten og vannets skvulping mot bryggen og månens svake skinn, som skjelver hen over fjordens krusninger. Her kunne jeg ønske i slike aftener å hengi meg til kjærlighetens første, søte lykke. Hvor luften dog er full av dufter!
Tomme, vage drømmerier. Drømmer, drømt så mang en gang i den svinnende sommers månelyse netter. Hvor ofte har jeg da ikke i lykkelige fantasier tenkt på Gudruns og min bryllupsfest i et skjær av veneziansk måneskinns trylleri. –
"O, sprich mein herzallerliebstes Lieb,
warum verließest du mich?"∗
Venezia og – Molde! Den klamme, kjølige vind minner meg om, hvor jeg er, som den kommer strykende inn fra fjorden. Hvor den kjøler deilig den altfor hete panne! Usunne drømmer …
”Warum scheint denn die Erde so grau
und öde wie ein Grab… ?”∗