Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1886
Fjeldstuen, Grjotlid,∗ 12. august 1886
Det var en broket samling mennesker, engelske, franske, tyske og kun noen få norske, som var samlet på skipet innover Geirangerfjorden∗ i går.
Dampskipet pustet tungt innover den trange fjord den stille, solblanke augustdag. Der var meget høylydt begeistring og mange utrop av beundring; man brukte flittig sin Baedeker∗ og skulle ha navn på hver eiendommelig fjellformasjon, hver småfoss som sildret nedover bergsiden.
Jeg stod der for meg selv, mens alt dette summet meg om ørene, dampskipets hese pusting og stemmenes utrop. Jeg hadde hele dagen sett og beundret alle disse Storfjordens eiendommelige omgivelser. Jeg var imponert av alt dette, og dog var det ikke naturen, som alene hadde overveldet meg. Det var mennesker, som bodde i disse egner, som levde sitt liv under forhold og omstendigheter, som nok kunne imponere en. Kapteinen på skipet hadde fortalt meg om disse mange besynderlige livsskjebner på ensomme vidder inne i disse trange fjordarmer.
Der er gårder på små dyrkede pletter høyt oppe under fjellet, hvor beboerne lever et liv for seg selv; kun et par ganger om sommeren hender det, at de treffer sammen med andre folk. Steder, hvor barna må bindes, når de er utenfor husdøren; ti rundt om styrter fjellsidene seg bratt ned i fjorden. Og ikke nok med den tunge skjebne å leve dette ensomme liv i en avsides fjellkløft. Også dette kummerlige liv blir hver dag truet. Døden ruger tungt over alt deres virke. Snøskred og steinskred river hvert år store fjellstykker med seg ned i fjorden. Denne dype fjord, som trofast dekker over alt.
Det var en gård, kapteinen viste meg fra dampskipet, høyt oppe i fjellet, bak hvilken der hadde dannet seg en revne i fjellsiden, som år for år blir bredere og dypere. Og folkene går engstelige omkring, vet ikke, om de tør bli på gården, eller om de skal fly, før fjellet en vakker dag fører dem med seg ned i denne dype fjorden, som rommer så uendelig meget i sin kalde favn.
Hvorledes utholde dette gledesløse liv og hver dag se døden inn i øynene uten å blinke? Jeg vet intet å svare. Besynderlige mennesker, besynderlige skjebner. Hvor interessant for en psykolog å utforske disse menneskers sjeleliv.
– Jeg ser disse folk for meg; de må ha noe eget i blikket, noe eget i stemmen.... Og hver aften klynger de seg sammen om familiefaren, og de leser høyt av den store bok med messingspennene om et liv i herlighet og glede, hvor alle er like, hvor der er lys og varme, harmoni og fred. Med noe slikt i vente lever de tålmodig livet videre. Troen frelser de stakkars eksistenser fra fortvilelse og elendighet. – Så må det være.
Det var et fælt vær med regn og sludd på veien oppover hit i dag. Blir ikke været bedre, drar jeg først i overmorgen over fjellet ned til Nordfjord.
Det brenner livlig på peisen. Jeg skal på ny ta fatt på Franzos''∗ skildringer fra Halv-Asia∗, min eneste reiselektyre. Det er også besynderlige mennesker og underlige skjebner, Franzos her har fremstilt for oss. Og dog, hvilken forskjell – _______