Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1886




Trondhjem, den 21. juli 1886

L.A. Elskverdig, vakker og alltid i godt humør. Således var han damenes erklærte yndling. Og alle hans kamerater, de som kjente ham best, holdt meget av ham. Men utrolig lettsindig. Og byens fedre rystet på hodet til hans gale streker. Hans lærere forargedes over hans dovenskap, men foreldrene sørget over hans sorgløse, fornøyelsessyke liv.

Han hadde gode evner, men gapte over boken. Han var også musikalsk begavet. Jeg husker en aften i fjor sommer, da han på fiolin spilte Schumanns "Träumerei" for oss i sanatoriets salong. Vi var alle grepet av hans spill, og i salongen denne eiendommelige, stemningsfulle taushet, som betyr mer enn all høylytt begeistring. Han hadde ikke hatt noen lærer før nå siste vinter. Så spilte han noen timer, inntil lærerne ble utålmodig og lei av hans dovenskap og forsømmelser.

Han hadde frekventert atskillige skoler og institutter, og strøket til forskjellige eksamener. Men støtt var han ved godt håp, lovet bedring. Og like fetert av damene var han. De dyrket hans skjønnhet. Og når han fra konsert­tribunen, når en eller annen av byens musikalske foreninger gav en aftenunder­holdning, så ut over forsamlingen, efter at han kunstløst, men varmt hadde spilt sitt nummer til ende, var der mange unge hjerter, som banket hurtigere.

Men den tid kommer, da livet vender sin vrangside frem. Også for ham gjaldt den lov: Man må arbeide, hvis man vil leve. Men her hjemme duger ikke den slags folk. Han valgte New Zealand til arbeidsplass. Han, der syntes som skapt til å leve et liv i luksuriøs eleganse, omgitt av skjønne, elskende kvinner, må nå med sine to never arbeide for sitt brød og kjempe for å ha retten til å leve, denne tvilsomme lykke.

Freidig som alltid dro han av sted i dag. Der var en hel del mennesker nede på stasjonen for å si ham farvel; en hulkende far, venninner med tårer i øynene og kamerater, som sørget oppriktig ved å miste en av kretsen. En avskjed for alltid.

Da jeg stod nede på jernbanestasjonen, kom jeg uvilkårlig til å tenke: Om jeg hadde fulgt med? Kanskje hadde jeg reist lykken i møte. Når man i sitt ansikts sved, skal kjempe for tilværelsen, har man liten tid til å ruge over livets problemer og fortvile over den menneskelige tilværelses elendighet. Man arbeider; man blir trett og sover, drømmer aldri. Og kroppslig arbeid er det, vi trenger til, vi tidens unge fylking. Til slutt kunne vi da kanskje lære å bli en smule tilfreds og få øynene opp for, at livet ikke ganske er blottet for solskinn.