Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1886
Kristiania, 31. mai 1886
Foran tollboden, langs kaien, hvor Havre-båten∗ skulle legge til, og helt hen mot jernbanestasjonen stod menneskemassen tettpakket, hode ved hode, tusener og atter tusener. Skipene, som lå fortøyd i nærheten, var fullt besatte av tålmodig ventende.
Det hadde regnet om morgenen, men ved middagstider klarnet det, og nå skinte solen mildt henover menneskenes vrimmel, lekte med fjordens krusninger og gjorde sitt til, at dagen skulle bli festlig.
Man hørte de første hurrarop langt borte, så man skipet svinge inn; hurraropene bruste videre frem gjennom mengden, til de døde langt borte; så steg de igjen med fornyet kraft, inderlige, begeistrede hurrarop. Dampskipet gled inn med sakte fart, mens musikkorpset spilte nasjonalsangen, hans egen, folkekjære sang. Snart kunne man skimte den velkjente skikkelse oppe på skipets kommandobrett; man så ham svinge med hatten til takk.
Det var som en fyrstes inntog, da vognen satte seg i bevegelse opp gjennom de folkeoppfylte gater, kun at hurraene lød så meget hjerteligere. Det var et takknemlig folk, som hilste på en av sine egne kjære, som alltid hadde ofret det alt sitt arbeid.
Jeg har aldri vært vitne til en så storartet mottakelse som den, som ble Bjørnstjerne Bjørnson∗ til del i går. Da jeg så ut over disse uendelige menneskemasser, som var samlet på havnen i går for å by Bjørnson velkommen tilbake til fedrelandet, kom jeg uvilkårlig til å tenke på Henrik Ibsens ankomst til Kristiania i fjor på samme tid. Det var en ganske liten flokk, kunstnere, journalister og enkelte studenter, som hadde møtt frem for å hilse på Norges største dikter, da han så fedrelandet igjen efter sitt mangeårige opphold i utlandet. Denne forskjellige måte, hvorpå våre to diktere ble mottatt, er meget betegnende. Bjørnson er kjent og elsket av de store, brede lag i folket. Han har talt til dem i folkemøter, skrevet i deres aviser. Alle nye tanker og ideer, hans hjerne har unnfanget, har hans evig meddelende hjerte også søkt å bibringe sine landsmenn. Han har stått i en stadig rapport til sitt folk, og han har i mangt og meget vært dets åndelige høvding. Derfor er Bjørnson kjent og kjær i alle lag av det norske folk. Henrik Ibsen er den tause, dype ånd. Han taler aldri til sine landsmenn uten gjennom de diktverk, han med års mellomrom sender ut i verden. Og disse hans verker blir kun elsket og vurdert efter fortjeneste av den mest fremskredne del av nasjonen. Alle nordmenn synger Bjørnsons kjente sanger, kun de færreste har visst å tilegne seg Ibsens dype dikt. –
Jeg har hørt fortelle, at der under Bjørnsons opphold i hovedstaden skal gis en fest for ham. Det skal bli interessant å høre den speech, han vil komme til å holde der. Hans tale vil sannsynligvis være et slag for "åndsfriheten" her hjemme, hvor vi ennå har "Kielland-saken"∗ og dens historie i så friskt minne. Og Bjørnson vil tale like ut av leveren og si obskurantene sin mening opp i ansiktet. Det trenges til; og Bjørnson er mannen, som tør gjøre det. Jeg vet overhodet ikke noe mer ærefullt å si om Bjørnson, enn at han er den modigste mann, Norge for tiden eier. Og derfor beundrer jeg ikke bare Bjørnson som dikter og skribent, men han har min sympati og min respekt som personlighet, som menneske.