Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1886
Kristiania, 4. mai 1886
Jeg var helt vemodig stemt ved avskjedsforestillingen i Cirkus∗ i aften. Det var avskjed med gamle, kjære bekjente. Hvor mange aftener hadde jeg ikke sittet her, aldri trett av å beundre Martha Schumanns∗ kyske stolthet, når hun tøylet det prektige dyr til valsens toner. Og fargenes mangfoldighet, denne eiendommelige musikk og all larmen av artistenes roping og piskenes knall – det er noe pirrende betagende ved dette liv i et sirkus. Og sansene nyter mange menneskelige formers plastiske skjønnhet, således som kun et sirkuslivs anstrengelser og arbeid like fra barndommen av kan utvikle dem. Og så tilslutt denne nervøse uro, som betar en, ved disse dristige sprang, når man ser de spenstige legemer sveve mellom himmel og jord for igjen å dale ned på en hesteryggs lille flate; et eneste feiltrinn, og – . Vi føler visstnok noe av det samme, som Sydens folk ved en tyrefekting; det er just ikke de edleste menneskelige instinkter, som vekkes slik; men det kan dog ikke nektes: Vi nyter denne pirrende følelse under en Noni Bedinis∗ ville ritt.
– Det har vært en fornøyelig vårsesong; jeg har jublet med glade venner. Kun en av mine kamerater er en smule gnaven, det er Schweigaards prosess∗. Den føler seg tilsidesatt, stakkars! Og jeg kan ikke så ganske fortenke den deri.