Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1885
Trondhjem, 16. desember 1885
I dag var jeg til stede ved en av mine beste venninners bryllup, den første av dem, som er seilt inn i ekteskapets havn; nåtidsmennesker ville kanskje heller si: ut på ekteskapets dyp. Og det er der jo noe i. Og dog – dette lykkelige smil gjennom tårene, da hun sa farvel til sine foreldre, sine søsken og venninner, hele sin barndom og ungdom, viste, at hun ennå var midt i kjærlighetens rus og lengtet efter dens sødme. Noen deilige dager, noen lykkelige år kanskje med sjel, legeme og sanser hengitt til den, man elsker – det er rikdommen midt i vårt fattige liv. Og undertiden kan dette gi et helt liv innhold. Ellers lærer man så siden å gjøre seg livet makelig og man er helt tilfreds med surrogater; man lever et liv på overflaten og et liv med avstumpede følelser; det er den tid, da man er blitt klok og fremfor alt søker å innprente ungdommen respekt for den erfaring, livet har gitt.
Derfor har jeg det ønske for min venninne Constance∗; at lykkens år vil vare lenge og surrogatenes tid sent komme. Håpet om, at denne tid aldri skal komme, er for skjønt for en ensom, tvilende.
------------------------------ die einzige
Ausbeute, die wir aus dem Kampf des Lebens
wegtragen, ist die Einsicht in das Nichts,
und herzliche Verachtung alles dessen
was uns erhaben schön und wünschenswert.∗