Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1885
Kristiania, 29. oktober 1885
Jeg er nettopp ferdig med en nyss utkommet svensk bok: "Berta Funcke"∗ av pseudonymet Stella Kleve∗. Det er en ung dames historie fortalt med full åpenhjertighet av en ung dame. Som kunstverk betraktet står "Berta Funcke" ikke meget høyt, og i anlegg som i stil sporer man overalt påvirkning av Herman Bangs "Fædra"∗ og hyppigst av dens svake sider. Men for oss menn eier denne bok en dyp interesse. "Berta Funcke" vil spre lys over mange sider av kvinnens vesen, overfor hvilke vi menn har stått uforstående. Vi har i alle fall hittil kun kunnet gjette oss frem; Stella Kleve har bestyrket våre gjetninger. Da Edmond de Goncourt∗ skrev "Chérie", denne vemodige bok om den unge kvinnes tærende lengsler, som bringer henne inn i døden, om disse savn, der aldri kan stilles, så lenge konveniensen oppstiller en morallov for mannen og en annen for kvinnen, stod vi ennå en smule tvilende. Det var en mann, som hadde gitt oss Chéries historie. Stella Kleve har med dristig åpenhet fortalt oss det samme i Berta Funckes historie. Og vi tviler ikke lenger; Edmond de Goncourt hadde rett.
Og må så ikke vi menn ta hatten av og bøye oss i støvet for denne kvinnenes resignasjon? Vi, som alltid gir våre lengsler frie tøyler. Kvinnene savner, lider, ja går undertiden til og med i døden for å yte konveniensen det skyldige offer. Men bringer ikke kvinnene offeret, steiner samfunnet og mennene dem.