Ad Notam Online | Forsiden | Bind 4: 1885
Kristiania, 20. oktober 1885
Der hersker en overordentlig bevegelse i studentverdenen i anledning Henrik Ibsens avslag av studentenes fakkeltog∗ og det svar∗ Studentersamfundet med professor Dietrichson∗ i spissen har gitt dikteren. Ibsen har sagt, at han ikke følte seg i slekt med de studenter, der rår oppe i Studentersamfundet, og som har valgt professor Dietrichson til bannerfører.
Vi få unge, den liberale opposisjon der oppe i Studentersamfundet, har kunnet se forholdsvis rolig til opphisselsen; ti vi føler oss ikke rammet av Ibsens svar. De andre har i forbitrelsen over slaget fra dikteren sendt Henrik Ibsen et svar, forfattet av Lorentz Dietrichson, der oppdynger beskyldning på beskyldning, insinuasjon på insinuasjon mot vår store landsmann. Dette produkt vil lenge minnes, og det vil være et av de merkeligste aktstykker for den, der engang skal felle dommen over vår tids studenter.
Men vi få "radikale", skjønt vi føler oss dypt indignerte over, at studentenes navn skal være knyttet til professor Dietrichsons smedeskrift over sin 30-årige venn Ibsen, vi vet dog, at de par hundre der oppe i Studentersamfundet ikke er det sanne uttrykk for de norske studenters anskuelser. Der sitter rundt om på hyblene fattige studenter, der arbeider fra morgen til aften, og som ikke har råd til å betale den forholdsvis høye kontingent, Studentersamfundet fordrer, og deres tall er stort. Men i sine ledige timer har disse mang en aften fordypet seg i Ibsens verker, de har tenkt og følt med ham, søkt å bringe hans ideer til virkelighet, og de har lært å elske dikteren. Disse vil blues over, at der gis en ungdom i Norge, som kan være med på å skamskjende denne mann.
Ibsen vil kun smile til det hele; et bittert smil vil det kanskje være, og han vil hviske hen for seg de verselinjer, han sendte hjem ved tusenårsfesten∗:
Mit folk, som skænkte mig i dype skåler
den sunde, bittre styrkedrik, hvoraf
som digter jeg, på randen af min grav
tog kraft til kamp i døgnets brudte stråler, –
……
dig sender jeg en hilsen hjem fra verden!∗
Den norske studentungdom har tvunget Ibsen til å la disse verselinjer enda en gang gli over leppene. Og dette vil aldri tilgis den