Ad Notam Online | Forsiden | Bind 3: 1885
Trondhjem 14. august 1885
Forleden dag, da vi hadde gått lenge sammen, fortalte hun meg rolig, at hun var forlovet. - - Hun ville betro meg det som en fortrolig venn. Jeg visste ikke, hva jeg skulle svare. Jeg følte, at tårene holdt på å kvele min stemme. Men jeg ville være stolt fremfor alt. Så trykket jeg bare hennes hånd. Det var et kjølig, fraværende håndtrykk. - -
Og et par dager efter gikk vi atter sammen; men det var et helt selskap. Vi skulle ut på landtur, og der var kun latter og glede. Jeg jublet mest av alle; men min jubel var inderlig forsert. Så kom hun og jeg til å gå sammen, litt efter de andre. Vi oppfrisket gamle minner, og vi dvelte især ved en fjelltur, høsten for 2 år siden. Og midt under talen utbrøt hun: "Ja, det var dengang, da –” "Dengang da – ?" "Da vi to – elsket hinannen". Og vi smilte, begynte å le. Så tok jeg hennes hånd: "Ja, det var i de tider." – Jeg kunne ha hatt lyst til å kaste meg ned i gresset og hulket høyt. "Det varte forresten lenge," begynte hun. "Ja lenge." - Så kom vi inn på noe annet, og jeg lo og spøkte hele dagen.
Men om aftenen, da jeg atter satt alene på mitt værelse, gråt jeg således som jeg forhåpentligvis ikke ofte vil komme til å gjøre det. Den var tilintetgjort, min lyseste fremtidsdrøm. - - Jeg kan likesom ennå ikke tenke meg den nakne, skjære virkelighet. - - Et av de forhold, som har grepet dypest inn i mitt liv, ligger avsluttet bak meg. - - Og jeg, som følte meg så sikker i min sak.