Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 3: 1884




Trondhjem, 23. desember 1884

Søren Kierkegaard har kalt dikterne for ulykkelige mennesker. Og alle de mange har eftersnakket det så lenge og så ofte, til det nesten er blitt slått fast i den alminnelige bevissthet. Ulykkelige, og dog så lykkelige. - -

Ti de får skreket ut all sin smerte, skreket den ut i all dens fortvilelse - - og den vinner anklang og sympati hos andre hjerter.

Men vi må bære alt så stille uten engang ordentlig å kunne få la vårt forpinte hjerte få tale ut om det, det strømmer over av. Kun i de stille sukk og stille tårer får vi gi vår elendighet tilkjenne, og verden ser på oss med de likegyldigste miner og dømmer, dømmer alltid og oftest uten å kjenne.

Alltid å måtte lide og kun tie, tie og atter tie, det er den redselsfulle forbannelse over disse eksistenser.

For dem rommer livet kun to ting, det å arbeide og lide. Så glemmer man, mens man arbeider, for igjen under hvilen å lide dobbelt tungt. Det er disse eksistenser, som nyter Heines og Mussets dikt, som beruser seg i Chopins musikk.