Ad Notam Online | Forsiden | Bind 3: 1884
Trondhjem, 20. desember 1884
Å være så ung, å ha levd så lite og elsket så kort – og dog finne en knust kvinneskjebne ved sine føtter. - - - Og alltid når jeg skal gjøre et skritt fremad, foreta en handling, ser jeg to dype, blå øyne, som fordrende vil gjøre sin rett gjeldende. - - -
Skal da skjebnen ramme så hardt, fordi en elskov som engang flammet så sterkt, er i ferd med å slukkes og dø - - fordi de favntak, som engang fikk hjertet til å banke så sterkt og fikk legemet til å sitre under dens jubel, har mistet sin sødme? Skal man lide og pines så tungt fordi man noen timer, fulle av elskovens salige lykke, hvilte sitt hode i en kvinnes skjød og nøt hennes kjærtegn? Er man da ikke ung for å kunne elske, således elske uten tanke, men med hjertet fullt av attrå og lengsel, uten at denne elskov, hvis den svinner, skal bli til forbrytelse?
Jeg kan hate denne kvinnenes trofasthet, som ydmyker seg og ber med blikket fullt av fortvilte bønner og tusener bebreidelser mot deres elsker - -
Således gjør aldri mannen. Jeg kunne ha lyst til å rope det ut, skrike det høyt ut av mitt pinte hjerte:
Kvinne, ditt navn er feighet!