Ad Notam Online | Forsiden | Bind 3: 1884
Kristiania, 6. november 1884
Jeg hadde gått en lang tur utover Drammensveien til Skarpsno∗. Jeg hadde sittet der og sett over mot Oscarshall∗. Hvor det lyse lille slott dog tok seg prektig ut der blant de tungt mørkegrønne grantrær. Og løvskogen bortenfor, som holdt på å kle seg naken og gi vinden de siste blader å tumle seg med, hvor den dog så trist ut med sine grå grener, som strakk seg så ynkelig til værs med et enkelt gulnet eller rødflammet blad, som hang og dinglet og ventet på sin tur. Sundet lå gråsvart nedenfor med litt matt, kaldt sollys sivende henover vannflaten. Og luften også så grå, evinnelig grå og klam med svak novembersol. - - - Så var jeg blitt kald, hadde frosset og skyndt meg hjemover.
Så var det en nytelse å sitte varmt i gyngestolen og røke sin sigarett i dovent behag mens det mørknet. Og gyngestolen vugget, og røken gled langsomt ut, steg så i gråaktige strømmer og forsvant. Gyngestolen vugget og minner gled forbi, dvelte eller svant. Det var et par øyne, som dvelte så lenge. De var så dype blå, og blikket var så langt og mørkt, og ute i spissen av øyenhårene glinset det så fuktig. Det sved så sårt, mens blikket hvilte tungt på meg. Jeg erindret dagen. I fjor hadde vi danset. Hvor lenge vi dog satt og talte sammen i sjeselongen i kabinettet. Det var siste gang vi hadde danset sammen. Og nå var det et år siden. Skulle det også bli siste gang? Hvor de øyne dvelte tungt og lenge, og hvor øyenhårene alltid blev fuktige. - -
Men gyngestolen vugget ikke lenger. Og så var ilden på sigaretten gått ut. Det var da også forbannet. Jeg frøs virkelig. Så stakk jeg noen vedskier i ovnen og gikk bort til pianoet. Jeg begynte med en av Mendelsohn: ”Lieder ohne Worte”. Jeg vet ikke, hvorledes den gled over i ”Synnøves sang”.
Så var det alt blitt ganske mørkt. Men det var også langt ut på efteråret nå, nesten vinter. Og vinteren kunne også gjerne komme, jeg hadde jo allikevel tatt avskjed med efteråret i dag.