Ad Notam Online | Forsiden | Bind 3: 1884
Kristiania, 25. oktober 1884
Herman Bang∗ som kritiker
(Inntrykk, nedskrevet efter Bangs foredrag i Kristiania i midten av oktober.)
-----
Før dyrket de unge mennesker alltid lyrikken og produserte under sin siste skoletid og første studentertid en god slump lyriske versestumper uten ånd og talent. Det begynner nu å skje en forandring her som er karakteristisk for vår tid, og er en frukt av vår tids ånd; de unge mennesker begynner som kritikere. Ti i tolkningen av andre verk, således som den skjer gjennom den moderne kritikk, kan de finne rom for hele sitt tankeliv og hele sitt stemningsliv; de betrakter de andres verk gjennom sitt temperaments sjel, og de forteller under denne gjennomgåelse om alle sine lidelser og sorger og all sin jubel. Og siden, når de har levd litt mere og lært livet å kjenne, så trer de frem og forteller selv om livet uten litteraturen som medium.
I en moderne kritiker stikker der alltid en dikter. Og når den første av Nordens kritikere aldri har fremtrådt som dikter, så ligger ikke grunnen deri, at han ikke kan, at han ikke eier evner. Men Georg Brandes har, og kanskje med full grunn, ansett det som en større livsoppgave å virke som kritiker. Ti kritikerens virke går forut for dikterens. Ti kritikeren skal for publikum søke å anskueliggjøre dikterens tanker og lære de tankeløse å tenke, han skal rekke publikum hånden og gjennom dikterens skildringer lede dem inn i livet. Kritikerens oppgave er den "dype og inderlige forståelse" av en forfatter og hans frembringelser, og kritikeren blir den kunstner som øver den største innflytelse på sin tid. Derfor kan Émile Montégut med full rett skrive: "Kritikken viser menneskeånden vei. Den planter hegn og fakler. Den bryter og rydder nye baner. Ti det er kritikken, som flytter fjell, alle autoritetstroens, fordommenes, den idéløse makts og den døde overleverings fjell."∗
Georg Brandes er den eneste av Nordens fremragende kritikere, som har motstått fristelsen til å tre frem som selvstendig forfatter. De danske kritikere, Edvard Brandes og Herman Bang, og den mindre bekjente norske kritiker Henrik Jæger∗ inntar, i alle fall de to førstnevnte, fremtredende plasser blant de nordiske diktere.
Herman Bang begynte tidlig som kritiker og han har stadig vedblitt dermed i sine føljetonger i det danske "Nationaltidende." (Han har utgitt et par bind av sine litteraturkritikker og litterære avhandlinger – Realisme og Realister og Kritiske Studier.) - Det er to franske og to danske diktere, Herman Bang alltid med forkjærlighet har dvelt ved, og der finnes i hans studier over disse forfatterpersonligheter så megen fin forståelse og så megen åndrikhet, at man stadig kan lese den med interesse. De franske forfattere er Balzac og Zola, de danske Jakobsen og Topsøe. Især er studien over Topsøe talentfullt skrevet, og den synes meg ved siden av den karakteristiske avhandling om Alphonse Daudet å være perlen i Bangs kritiske fremstillingskunst.
Av disse 4 diktere er det også Bang har lært meget, og som har øvet den største innflytelse på ham. Og disse fire diktere er meget beslektet, hvor underlig en sånn påstand enn synes. De er representanter for en og samme litteratur.
I vår tid er det kun to land som representerer litteraturen, Frankrike og Norge. (Denne påstand uttaltes av Herman Bang i hans første foredrag. Og den inneholder meget sant.)
-----
Det er overanstrengelsen, det rastløse arbeid, de sitrende nerver og på den annen side kraften, ubendigheten. Balzac, Jacobsen og Topsøe hører alle til den første gruppe, Zola er unektelig mere frisk og sunn. Balzac representerer arbeidet, overanstrengelsen; natt og dag skriver han, iakttar han, arbeider han nesten uten hvile, til han tilslutt kun kan holde seg våken ved å drikke sort kaffe; og dør av giften. Jacobsens språk har et nervøst anstrøk, det er feberens glødende farger i hans fargemettede stil, og det går en sykelig rastløshet gjennom hans dikteriske produksjon. Det er tæringspasienten som svever mellom liv og død. Og Topsøe – blasertheten, som kun elsker ro og ynder luksus og kalde farger. Og i malerkunsten Makart∗ og De Nittis∗, han som ville fengsle solstrålen til lerretet – og døde. Det er alt sammen en kultur som kanskje er i ferd med å forsvinne.
Men med denne kultur og dens representanter har Herman Bang nesten utelukkende beskjeftiget seg med sin kritikk. Og det er naturlig at han har følt seg tiltrukket av den; ti ingen av de unge danske diktere har mer vist seg å være et barn av den enn nettopp han.
Men så foresatte Bang seg å reise til Norge og fortelle litt om de diktere som representerer kraften, energien i litteraturen. Og han valgte Ibsen og Lie. Det var Ibsens kvinneskikkelser han ville tolke. Det viste seg, at det var et farlig og drøyt arbeid den nervøst bløte, blaserte dikter hadde satt seg som mål. Der er blitt talt alt for meget om Ibsens kvinneskikkelser i de siste fem år i foredrag, avhandlinger og tidsskrifter, og det var således vanskelig selv for en Herman Bang å dra frem mange nye synspunkter. Dertil kom, at der for oss norske lå noe eget fremmed i oppfattelsen og tolkningen av Ibsens kraftige kvinner, således som de ble fremført av den danske estetiker.
Annerledes forholder det seg med Bangs studier over Jonas Lies siste produksjon ("Livsslaven" og "Familien på Gilje".) Ti i "Livsslaven" fremføres og utvikles det problem, som kanskje mest av alle problemer som er oppe i tiden, har sysselsatt Bang – nemlig pauperismen. Og i sin gjennomgåelse av "Livsslaven" viste Herman Bang seg som den sanne moderne kritiker. Han tok publikum ved hånden og førte dem inn i livet, spurte sine tilhørere om de hadde lagt seg på hjertet, at det Lie fortalte i denne triste bok, foregikk midt iblant dem, at slik led man, sånn kjempet man fortvilelsens kamper mot livets grusomme tilskikkelser like i deres nærhet. Det var den Herman Bang som talte, som vi kjenner fra føljetongene om Københavns fattigbuler.
Bangs to øvrige foredrag handlet om kritikk og skuespillkunst. Men tross de forskjellige titler han gav sine foredrag, var der dog ett og det samme han alltid talte om; om livet og kunsten, kunsten og livet. Ti kunsten er livet og alt det og kun det. I foredraget om kritikk utviklet Bang den moderne oppfatning av kritikken som sammenlignende kritikk. Ti først ved en sammenligning av en tids litteratur, malerkunst og tonekunst får man den helt inderlige forståelse av tidens liv. Ti både dikteren, maleren og musikeren forteller oss det samme, det er all deres sorg, all deres jubel i ord, farger og toner. Den, som engang skal skrive om vår tid, han vil kunne kjenne vår tids mennesker av Zolas romaner, Wagners∗ musikk og de Groux''∗ og Veresjtsjagins∗ bilder. - Det var i det hele tatt ikke så meget nytt, Bang fortalte i sine foredrag, men formen og måten han uttalte sine anskuelser på, var eiendommelig original. Stilen var full av malende bilder med rike farger, og foredraget var fullt av åndrike pointer.
Herman Bang inntar en ensom plass. Han har hatt mot til å stille seg utenfor partiene, og en slik ekstravaganse er kostbar i våre politiske tider. Innen venstres rekker er han umulig, fordi han skriver føljetonger i det danske "Nationaltidende", som er et høyreblad, og høyre liker ham naturligvis ikke fordi han hører til de mest fremskredne ånder i nyere litteratur. Det var et tungt tap for Herman Bang, da hans eldre venn Vilhelm Topsøe døde. Det var to ensomme ånder som møttes. Men Vilhelm Topsøe hadde et sterkt parti bak seg, fordi han var partimann og redaktør for partiets mest ansette blad, og derfor kunne han tross sin ensomhet føle seg sterk.
Blant en forfatters lesere vil der alltid, hvis forfatteren fortjener det, være noen som fatter et stille vennskap for ham. Og disse vennskap er en nødvendighet for et kjempende talent, uten dem kan han ikke leve. Gid da Herman Bang måtte ha så mange skjulte vennskap, at disse kunne være hans styrke i ensomheten. Han fortjener det. Det er et følsomt hjerte og et til nervøs overanstrengelse grensende arbeid, som er sjelen i Bangs produksjon. Det er to ting, som fordrer respekt og anerkjennelse.××××