Ad Notam Online | Forsiden | Bind 3: 1884
Kristiania, 5. oktober 1884
Litt om Georg Brandes som kritiker
Det er vel i vår tid klart for de fleste, at der finner sted en indre forbindelse mellom de forskjellige strømninger så vel på det åndelige som det fysiske område. Det er således en tåpelighet å påstå, at litteraturen skal stå utenfor disse strømninger og ikke befruktes av den. Litteraturen skal nettopp være et uttrykk for de ideer og problemer som beskjeftiger menneskene og er oppe i tiden, og den gir tiden dens preg. Med andre ord; litteraturen må føres tilbake til livet selv (kf. Brandes: Den romantiske Skole i Tyskland∗).
Således blir det en kritikers hovedoppgave å studere de litterære frembringelser i forhold til livet, og å forklare litteraturen ved å gå tilbake til livet og gi oss tidsalderens psykologi. Ti hva som har rørt seg i sjelene til en viss tid, de anskuelser og følelser, som har oppfylt slektene, gir litteraturen dens preg, og den blir tidens seders historie.
Der finnes i Brandes'' arbeid "Mennesker og Værker i det 19. Aarhundredes Litteratur"∗ en karakteristisk setning, som i få ord forklarer hans kritikk: ”Min bok er ikke en bok om bøker, men om livet selv.” Litteraturen er for ham en rekke dokumenter, som er gitt oss til forståelse av tiden. En dikters gemytt er alltid mere mottakelig for inntrykk enn andres, og han vil påvirkes mere av tidens åndelige liv. Han vil bli en representant for sin tids ånd. På den annen side gis der neppe noen forfatter, hvis livsoppfatning og vesen ikke stempler hans diktning således, at man av hans verker kan dra hans fysiognomis linjer, hvor objektiv enn hans fremstilling er. Således blir det klart, at man sporer dikteren gjennom hans diktning, og i dikteren igjen ser representanter for sin tidsalders åndelige livsluft. Litteraturen blir det verdifulle stoff, som kulturhistorikeren kan øse av.
Studiet av litteraturen gir oss materialet til å finne tidsalderens psykologi. Litteraturens verker avspeiler tidens feil og fortjenester, dens higen og dens kamper; med andre ord: Litteraturen er "et uttrykk for samfunnet". (Charles Nodier∗)
For en kritiker gjelder det altså så intenst som mulig å forsøke å forstå den dikterpersonlighet han studerer, og sette seg inn i hans tankegang, og, for å bruke et uttrykk av Brandes selv, "å føle ham likesom leve inni seg". Han må sette seg inn i, under hvilke forhold dikteren har levd, tenkt og virket. Ja han må ofte leve under samme omgivelser, samme klima, gjøre seg fortrolig med den natur i hvilken dikteren har ferdes, for helt å kunne fatte en annen rases synsmåter. Brandes har bekjent, at han først under ensomme spaserturer i omegnen av Sorrento fullt ut lærte å forstå motsetningene mellom den nordiske Shakespeares og den sydlandske Ariostos∗ poesi. – Når så de forskjellige inntrykk og stemninger er nådd frem til klarhet, efter at de nødvendige studier er foretatt, er sujettet modent til fremstilling. Da først kan den dikterpersonlighet kritikeren vil skildre, fremtre som et helstøpt bilde. Lykkes det kritikeren så å gi en fullendt og helstøpt skildring av en dikterånd, leverer han et kunstverk i ordets beste betydning.
Ti den moderne kritikk er en kunstart, som fullt ut hevder sin plass side om side med romanen og dramaet. Man har pleid å kalle kritikeren den bundne dikter. Émile Montégut∗ sier, – Brandes har sitert det i flere av sine verk: "Kritikken er den yngste genius blant åndene. Kritikken er den tiende muse."∗ Kritikerens poesi er som en skjult bekk, som gir selv de tørreste egne friskhet og liv. Der gis vel neppe noe bedre bevis på, at Brandes'' kritikk er poesi, enn hans studie over Schack-Staffeldt∗ i "Mennesker og verker". Hvor inderlig har ikke Brandes trengt inn i denne dikters vesen og tankegang som står ham så fjernt, og lært sine lesere å forstå hans poesi og vurdere den dikterånd, som så lenge var blitt miskjent og uforstått. Eller Brandes'' sjelfulle karakteristikk av Gustave Flaubert∗, hvor han med levende farger og umiskjennelig sympati fremstiller oss denne forfatter som en martyr for en av århundrets store, berettigede ideer, idet han for oss ruller opp bildet av Flauberts kamp for å finne den rette befruktning av poesien ved vitenskapen?
Av en dikters verk lærer kritikeren dikterpersonligheten å kjenne; han sammenstiller ham med hans samtids øvrige dikterånder, og han forstår skolen. Og ved gradvis oppstigning når han til tidens seder og kultur, til folk og rase. Således kan Brandes si, at hans plan er å ta litteraturhistorien så psykologisk som mulig, å gå så dypt ned som han kan, å gripe de sjelerørelser der lengst tilbake, innerst inne forberede og frembringe den hver gang foreliggende litteratur, å gripe ned i det virkelige liv og vise hvorledes de følelser, som får deres uttrykk i litteraturen, dukker opp i menneskehjertet. Derfor må den moderne kritiker som en naturforsker eller lege undersøke og dissekere menneskelivets vesen i dets vekslende former og dets indre sammenheng. Den moderne kritikk, således som den er grunnlagt av Sainte-Beuve∗ og ført videre frem av Taine∗, således som den er innført og begrunnet i Norden av Georg Brandes, vil således aldri bli stående utelukkende ved estetiske spørsmål, men den vil alltid komme i berøring med politiske, sosiale og religiøse spørsmål, alle problemer, som er dukket opp i en tid og har beskjeftiget den tids mennesker. Således blir avhandlinger om det enkelte individ mere eller mindre en skildring av de ideer og tanker som har vært oppe i hans tid, og har øvet sin virkning på ham. Brandes sier, at hans verk om den sosialistiske agitator Ferdinand Lassalle∗ hovedsakelig er den tyske ånds nyeste utviklingshistorie. Og fordi Brandes således har måttet gå inn på og behandle sosiale og religiøse problemer, derfor var det, at striden mot ham var så skarp og heftig i begynnelsen av hans virksomhet. For han lanserte ikke bare i litterære spørsmål nye og uhørte prinsipper, men som en moderne ånd, som står på sin tids vitenskapelige standpunkt og er grepet av sin tids tanker, måtte han i sin behandling av litteratur kjempe mot høykirkelig ortodoksi og politisk reaksjon.
Jeg har her i få og korte trekk av Brandes'' uttalelser i hans forskjellige verk forsøkt å gi en karakteristikk av hans kritikk. Hva det gjaldt å vise, var først og fremst, at Brandes'' kritikk nærmest er psykologi. Hensikten med hans epokegjørende, berømte verk "Hovedstrømninger i det 19. Aarhundredes Litteratur" var jo å gi en psykologi av århundrets første halvdel. Dernest gjaldt det å hevde, at moderne kritikk er kunst. Det er en sats den nedarvede konvensjon hittil nødig har villet anerkjenne. –
Foruten som kritiker selv å ha hevet seg til Nordens mest fortjente kunstner, ligger hans store betydning deri, at han har skapt en litteratur. En ny dikterskole flokket seg om Brandes som bannerfører. Skolens senior Sofus Schandorph∗ hylder ham som verdenstankenes tolk på Danmarks tunge og lysets bringer, Drachmann∗ tilegnet ham sine første dikt, og skolens junior Karl Gjellerup∗ hyller ham i "Rødtjørn"∗. – Georg Brandes'' navn er det som har nådd videst ut over Skandinavias grenser; i Tyskland og Russland er han kjent og kjær (kf. Gjellerups reisebrev fra St. Petersburg til "Ude og hjemme" nr. 329/1884). Brandes'' virksomhet var det eneste, Émile Zola kjente av nordisk litteratur. ××××