Ad Notam Online | Forsiden | Bind 3: 1884
Kristiania, 28. august 1884
Jeg har to ganger vært på Tivoli Teater∗ og sett August Lindberg∗ som Hamlet∗.
Hele det siste år har jo Lindbergs navn vært på alles lepper, siden han tok den modige beslutning å føre Ibsens "Gengangere" frem for Nordens publikum, og ham selv som Osvald Alving fikk anledning til å gi et storslagent eksempel på sin sceniske begavelse. Allerede året før hadde Lindberg med sitt selskap gjestet København og her lagt grunnen til det ry som siden har fulgt ham, ved sin gjengivelse av Shakespeares Hamlet. Den hittil lite bekjente svenske skuespiller, som hadde debutert ved et omreisende selskap og også hadde spilt for hovedstadens publikum, men uten å gjøre lykke, blev mottatt med beundring og hyllest av københavnerne. Han vant de beste kritikere for seg; Edvard Brandes∗ skrev en vidløftig kritikk i "Ude og hjemme" over Lindbergs "Hamlet", den var meget anerkjennende.
Det var således med store forventninger jeg gikk hen og så "Hamlet". Og jeg blev ikke skuffet. Det er den ypperste skuespillkunst jeg har sett. Et stort fortrinn var det, at Lindberg aldri deklamerte, kun talte. Han formådde å legge inn i sitt spill all den lidenskap, Hamlet-figuren rommer. Hele Lindbergs replikkbehandling og hans minespill var omhyggelig gjennomtenkt til de minste småting; alt bar preget av forstand og tenkning. Skulle jeg finne det mest betegnende uttrykk for Lindbergs spill, ville jeg kalle det intelligent.
August Lindberg er en intelligent skuespiller (når man deri vil legge det største og beste) og en moderne kunstner. Hans kunst er helt igjennom moderne; der finnes intet av tradisjonell deklamasjon eller disse sedvanlige teatergeberder man sporer nesten overalt, i alle fall delvis, endog hos våre fremragende skuespillere. Det var en nytelse bare å se den måte, på hvilken Lindberg førte seg på scenen. Hvor var han ikke skjønn i den scene, da skuespillet oppføres ved hoffet, og han kaster sin kappe ned for å legge seg og hvile sitt hode i Ofelias skjød. Det er blitt fremhevet hvor betegnende det er, at han deler den replikk: "Det er en skjønn tanke" – og så først efter å ha lagt hodet i Ofelias skjød den neste halvpart – "å hvile i jomfruskjød". Og mens han ligger der, griper han Ofelias vifte, og vifter henne sakte, og snart vugger han den efter musikkens duse toner, mens teaterkongen sover. Man kan ikke vende øynene bort fra denne skikkelse. – Det er umulig bare ved én oppførelse helt å kunne nyte Lindbergs spill, hvor spent man enn er under forestillingen. Hvor hvert ord, hver mine er kunst, unngår alltid noe ens oppmerksomhet. – Skulle jeg særlig fremheve noen scene, hvori Lindbergs spill stod høyst, må jeg nevne scenen mellom Hamlet og dronningen i 3. akt. Der var lidenskap i hans spill. Hele den store sorg, den ulykkelige danske prins'' hjerte rommer får likesom et avløp her, hvor han står øye til øye med sin myrdede fars hustru og sin egen mor. - - - Da jeg gikk hjem fra teateret om aftenen, oppfylt av stykket og spillet, så tenkte jeg på vår tids halvhet og tretthet overfor hine mektige lidenskaper. Jeg forstod, at Kierkegaard elsket Shakespeare. "Der føler man dog, at det er mennesker som taler; der hater man; der elsker man, myrder sin fiende og forbanner hans avkom gjennom alle slekter; der synder man."∗ - - -
Så har jeg sett August Lindberg som Gringoire∗ i Theodor Banvilles∗ stykke med samme tittel. Lindberg gav et virkningsfullt bilde av den fattige, forsultede og lasete dikter, med det varme hjerte og det noble sinnelag. Særlig utmerket han seg i de heftige replikker, i hvilke han for Leloyse oppruller et bilde av armoden og sorgen med alle deres redsler overfor de stores lyse vilkår i livet, og da han leste opp sitt smededikt over Ludvig den 11.
Der er atskillige gode krefter også forøvrig i det Lindbergske selskap; og hva der enda mer hever dets prestasjoner er det fortrinnlige samspill. Også æren herfor tilfaller Lindberg som en talentfull instruktør.
August Lindberg har fått tilbud om engasjement ved Dramatiska Teatern∗ i Stockholm. Han er gått inn herpå.
Utrettelig arbeid, en intens viljekraft og ubønnhørlig energi har vært sjelen i August Lindbergs kunstnerliv. Han er et barn av sin tid, en moderne kunstner, og han har vært en av de mange som har vist, at "arbeid er en nåtidskunstners beste inspirasjon." Og det er hans store ære.