Ad Notam Online | Forsiden | Bind 3: 1884
Trondhjem, 10. juni 1884
Vilhelm Topsøe
Vilhelm Topsøe∗ hørte ikke til de forfattere, hvis litterære løpebane har vært fulgt av et larmende ry. Hans diktning var ikke av den beskaffenhet, at den kunne sette et helt publikum i bevegelse. Det var forholdsvis få, hvem Topsøes kalde skeptisisme og åndfulle blaserthet lokket, og enda færre var de, som satte Topsøes diktning høyt og gav Topsøe en plass blant de første av Danmarks moderne forfattere.
Den første bok som falt meg i hende av Topsøes arbeider, var hans siste fortelling "Nutidsbilleder"∗. Jeg beundret mange av disse løst henkastede skisser, hele boken er jo i grunnen blad revet ut av hans skissebok; scenene fra den politiske verden, møtet i riksdagen, valgintrigene, ministerselskapet, er likefrem mesterlige, den innskutte skildring av dikteren og hans huslige liv er særdeles vellykket; men som helhet gikk jeg bort fra lesingen av "Nutidsbilleder" noe skuffet, i alle fall langt fra revet med. Aristokratisk tilbaketrukket ser han vittig spottende på livet og gir oss så en rekke nåtidsbilder. Det er ikke spor av indignasjon i Topsøes "Nutidsbilleder"; hans satire er sånn, at den sårer ingen, heller ikke vekker til eftertanke, kort sagt den inneholder intet angrep, den morer og bringer oss til å le av livets mange skjevheter. Også sin sympati holder som oftest forfatteren tilbake. Den kan komme frem som en viss vemodig kjærlighet til de stille eksistenser i livet, som f.eks. i dikterens julaften i "Nutidsbilleder", og enda tydeligere i den fine novelle "Stilleben" i "Fra Studiebogen"∗, men ellers sjelden. – Det er naturlig, at "Nutidsbilleder" hos den, som intet kjente til Topsøes liv og virksomhet, og som ikke var fortrolig med hans øvrige produksjon, mere måtte vekke en kald beundring, enn at man egentlig blev revet med og kom til å føle den sympati og takknemlighetsfølelse overfor forfatteren, som alltid besjeler oss når vi legger vekk en bok, oppfylt av de nye sannheter vi har funnet, eller rystet ved blottelsen av det meget slette i livet, vi hittil hadde latt passere uten å ense, eller grepet ved fremstillingen av et stykke sjeleliv.
Siden har jeg lært Topsøes liv å kjenne; hans fysikk, dannelse og karakter er blitt klar for meg, og mine følelser overfor den avdøde forfatter er endret i mangt og meget.
"Nutidsbilleder" står Topsøes øvrige produksjon fjernt, og med denne sin siste bok syntes han å skulle innlede en ny epoke i sin produksjon, den sosiale roman.
Hva som først og fremst hadde interesse i Topsøes debutarbeid "Jason"∗, var skildringen av forholdet mellom Ida og Hasting. Dette detaljstudium av erotikkens hemmeligheter, denne fine iakttakelsesevne vitnet om en psykologisk finsans, som kunne heve ham i nivå med de beste psykologer i den nye danske roman, J.P. Jacobsen og Herman Bang. Der er lidenskap i "Jason", vi finner virkelig den store Eros i "Jason". Hvem husker ikke kjøreturen gjennom dyrehaven under trærnes tette bladskjul? Stillheten; kun kyss og favntak, avbrutt med en lav hvisken: "Elskede!" "Du elskede". En sådan scene prenter seg inn i vår hukommelse. En mild sommeraften, når luften er mett av dufters dans, som pirrer våre sanser, rulles dette bilde frem for oss, og ordenes velklang akkompagnerer med diverse toner.
Erotikkens hemmeligheter var Vilhelm Topsøe fortrolig med. Der må et inntrengende psykologisk studium, og en dyp forståelse av vårt sjelelivs og stemningslivs fineste rørelser til, for å kunne gi den fine, lille skisse "September"∗, som så levende skildrer oss de følelser, som beveger den 30-årige eierinne av Châlet pr. Vebæk ved utsikten til å bli en gammel jomfru. Her må man beundre Topsøes mesterskap i å skildre de sarteste følelser en kvinnes stemningsliv eier. Og så det verdifulle stemningsmaleri, Topsøe har gitt i "En første Kjærlighed"∗. Dr. E. Brandes har kalt denne yndefulle radering "bunnfalsk åndrikhet fra ende til annen." Jeg fatter ham ikke.
Denne gamle historie vi har hørt så ofte. Gammel og dog alltid ny! Denne lidenskap, født av toner, næret av blikk, fulle av lengsel og attrå; noen deilige timer, rik i nytelsen av elskovens minutter, hvor hvert blikk er et favntak. Og tonenes glød, de sanselige elskovsdrømmer, mens skipet haster en sommerdag på den glidende Donau. Noen deilige timer, en elskov uten ord, men full av toner. Og så er alt forbi; fyrstinnen stiger i land; og anføreren for sigøynerbanden spiller rundt i byer og landsbyer sitt tonestykke om sommerdagen på Donau. Her har Vilhelm Topsøe gitt seg hen. Hvor sjeldent!
Hans språk har farge, og ordene blir melodi.
"En første Kjærlighed" er det vakreste bevis på Vilhelm Topsøes stilistiske evne, om denne skisse enn ikke inneholder det karakteristiske i hans stil, som snart er nervøs – urolig, snart dempet med hang til å skeie ut til det søtladne.
Disse avsnitt av "Jason", og de to skisser "En første kjærlighet" og "September", vil gi Topsøe en blivende plass i den moderne litteratur, hvis lyst til den fineste psykologiske detaljundersøkelse han har tilegnet seg. Som fin og åndfull iakttaker med hang til halvt vitenskapelig å fordype seg i de sjelelige fenomener blir Topsøe en realismens representant. Og Vilhelm Topsøe var realist, hvor meget der enn kunne synes å tyde på det motsatte.
Herman Bang skrev ved Topsøes død om ham: "Han var realist av overbevisning, romantiker av lengsel." Ja Vilhelm Topsøe lengtes mot noe forbigangent – for så vidt var han romantiker.
Topsøe var en nervøs, blasert natur. Han elsket ro. All den larm, som nødvendigvis reiste seg ved kampen for de nye ideers gjennomtrengen, støtte ham tilbake, og gjorde ham kjølig og skeptisk i troen på deres berettigelse. På enkelte punkter tapte han helt troen, og Topsøe, som i sin ungdom var demokratiets og liberalismens talsmann (kf. en notis i ”Ude og hjemme” av Bj. Bjørnson), blev siden mistroisk overfor sin ungdoms idealer, til han blev støtt helt over til den motsatte leir og som "Dagbladets" redaktør blev et av hodene for det konservative parti.
Topsøe elsket ro, og han yndet en rolig luksus om seg, rolig og kjølig luksus. Husker de kammerherreinnens salong i "Nutidsbilleder"? Topsøe nøt en sådan luksus'' ro.
Topsøe var trett, nervøst trett. Og skeptisk; ti han blev støtt tilbake og nærte alltid mistro.
Der ligger en tungsindig farge over hele Topsøes produksjon. Det er efterårsstemning – septemberstemning; ti der er deilige solskinnsdager mellom de tunge regndager. Og han elsker septembers mennesker, de som så smått har begynt å resignere, kvinnene i 25-30 års alderen, frøken Rønnov i "Jason", Helene i "Nutidsbilleder" og fremfor alt postmesterfrøkenen i "Stilleben"∗, en av perlene i Topsøes diktninger. Minnes de den lille, stillferdige by med kirkegården og torget, hvor stillheten rett hadde til huse? Og posthuset, hvor alt gikk så rolig og bestemt til, og postmesterfrøkenen med sine små gleder og sine små skuffelser, som hun alt bar så stille?
I en sådan skisse som "Stilleben" viser Topsøe helt sin kjærlighet til de stille eksistenser i de rolige omgivelser.
Topsøe blev imidlertid alltid mere tilbaketrukket og forbeholden, og på fornem avstand anstiller han sine iakttakelser. Og mere trett var han også blitt.
Ti "Nutidsbilder" er skrevet av en trett mann.
Flemming, for hvem forfatteren øyensynlig nærer meget sympati, forøvrig uforståelig for meg, uttaler også disse betegnende ord: "Tiden er trett - - "
Ja, tiden er trett; men så trett - - - ?
Så trett, at man ikke skulle orke å elske, men i sin blaserthet kun finne behag i å tilbringe tiden på sin sofa med sin sigar og se på linden ute i gårdsplassen, hvorledes løvet spretter, bladene vikler seg ut og grønnes, for igjen å gulne og av efterårsvinden virvles ned på jorden!
Den, som kan føle sympati med et slikt vegetativt liv, en sånn viljeløshet og blaserthet, må være meget trett.
Og da jeg på ny leste "Nutidsbilleder", lengter jeg ofte efter noe av "Jason''s" og "En første Kjærligheds" glød under all denne kjølige blaserthet. Ti man kan bli trett av den.
Forfatteren av "Jason" hadde litt efter litt vekslet fysiognomi. I "Nutidsbilleder" er han blitt Gortchakoff i 1870; kald, rolig, smilende. (Etatsrådens replikk i "Umyndige i Kjærlighed"∗, Topsøes eneste dramatiske arbeid, som neppe vil ha noen blivende interesse.)
Men denne forbeholdenhet, denne aristokratiske tilbaketrukkenhet gav hans produksjon et nytt verd. Ti der går gjennem "Nutidsbilleder" en vittig spottende satire, som har skapt et så ypperlig galleri som Harald Holst og hans skare av politikere; men denne hans satiriske evne var betinget av hans tilbaketrukkenhet, hans kjølige iakttakelse på avstand.
De psykologiske studier og åndfulle iakttakelser av de erotiske stemninger i menneskelivet, således som de kommer til syne i "Jason", av den lidenskap, som oppstår og dør nesten i de samme øyeblikk, som i "En første Kjærlighed", dette er det, som ved siden av de satiriske skildringer i "Nutidsbilleder" vil leve i litteraturen som vitner om Topsøes begavelse.
-----
Meget av hans øvrige produksjon vil snart glemmes, mest kanskje fordi han så sjelden våget helt å gi seg hen.
Vilhelm Topsøe ble en åndfull forfatter, neppe mer.
Når jeg tenker på Topsøe, minnes jeg alltid sommerdagen som glir, mens skipet haster nedad Donau.
Og så en strømmende rikdom av melodier, i hvilke lengsel og lidenskap funkler i glødende og prektige farger. Det er sigøyneren på Donau som spiller. ×××∗