Ad Notam Online | Forsiden | Bind 3: 1884
Trondhjem, 10. april 1884
Herman Bang og "Fædra"∗
Dikternes verk er fulle av selvbekjennelser. Hva de vet om menneskene, har de oftest lært av sitt eget hjerte. Så sammenligner de sitt hjertes lære med tanker og stemninger som møter dem hos andre mennesker ute i livet. Og slik går det til, at dikterne alltid i sine bøker gir noe av sitt eget vesen.
Herman Bang har selv fremfor noen annen selv tilstått det. (Se ”Realisme og realister: J.P. Jacobsen”).
Der finnes i "Fædra" en samtale mellom Ellen Maag og grev Schønaich. De taler om lykken i livet.
Først har de vandret sammen i lindegangen i den kjølige aften. Lindene dufter søtt, og den mørke aften er tung av sene rosers duft.
De går opp mot slottet, og inn i hagestuen. Der begynner samtalen. Greven tror ikke på lykken: " – jeg tror ikke der er andre lykkelige enn de, som ikke tenker."
og siden:
" – Der er mennesker, tror jeg . . som er de fødte lengselsfulle, utilfredsstillelsens jagede barn. Vi er rastløse vandringsmenn på solvarme veier – vi oppsøker hver en kro. Og aldri er det denne – alltid den neste, som er våre forhåpningers Kreml. Ser du flokken på marsjen? De er de tørste, som ledes ved å drikke – de alltid larmende, som er forelsket i fred. Vi kjøper himmelens aftenrødes gull med vårt blod – en slags evinnelige skyfavnere."
Han stanset, og litt efter sa han: "Og denne flokk skjeller man ut: De er samfunnets uvederheftige, stemningers løgnere... De er stamgjester hos nytelsen og forsakelsens landflyktige elskere. – Ingen tror dem, alle dømmer. ××× "
Bak denne stemning sporer vi Herman Bangs forfatterpersonlighet. Han hører til utilfredsstillelsens jagede barn. Håpløsheten har satt sitt stempel på alle hans verk. Gjennomrystet og livstrett forlater man dem når man har lest dem til ende. Ti Herman Bang tror ikke på lykken.
Derfor vil han aldri skrive annerledes enn han gjør. Og han kan det heller ikke.
Hva nytter det så atter og atter evig å klage over hans håpløshet? Fra høyre og venstre lyder denne bebreidelse i kor, enstemmig og sterkt. Forstår man da ikke, at dikterens ånd, dikterens vesen stempler hans diktning, – og at det aldri kan bli annerledes.
Så kunne det kanskje nå være bedre å anerkjenne hans talent fremfor å bry hodet sitt med tvil om Herman Bang virkelig med all sin håpløshet er et sant organ for den unge slekt, således som han selv påstår, og om en så livstrett poesi er dens sanne talerør.
Herman Bangs første større roman utkom i 1880. Man erindrer dens skjebne. Hvorledes forfatteren blev forfulgt i pressen, hans bok beslaglagt av autoritetene som krenkende for sedeligheten, og innbyrdes utgjøt man seg om dens umoral. Herman Bang hadde i "Haabløse Slægter"∗ fortalt et livs historie, som det var levd, "uten å ta fra, og uten å legge til". William Høgs∗ liv syntes ham levd til advarsel, kun derfor blev den ulykkeliges levnetsløp skrevet ned. William Høg må nødvendigvis bli et så mislykket individ; i hans årer flyter en gammel slekts blod, som er utmunnet i en brystsvak mor og en sinnssvak far. Hans nervesystem er ødelagt, og han må helle eau de cologne nedover ryggen for å stramme de slappe nervene.
Og til advarsel å skildre et sådant liv – det skulle være umoralsk! Nei! I poesi gis der intet annet umoralsk enn nettopp det usanne.
Der ligger tre år mellem "Haabløse Slægter" og "Fædra". – Ikke så å forstå at den rommer tre års arbeide. Herman Bang arbeider i dagspressens tjeneste og må ofre seg til journalistikkens oppslitende arbeide; han er føljetongforfatter i dansk ”Nationaltidende". Herman Bang lever et liv i arbeid; hans hjerne er et verksted, hvor de forskjelligste ting formes: I en broket forvirring utsendes skisser, litterærhistoriske pennetegninger fra dansk og fransk litteratur, dramaturgiske aforismer og anmeldelser. Og så under all denne produksjon som journalist, alt som skal til i et dagblads føljetong, og det er ikke lite, utvikler han også sitt eget forfatterskap. Arbeide er tidens løsen. I vår tid, hvor kampen for eksistensen griper videre og videre om seg, kommer det først og fremst an på arbeid. Herman Bang elsker arbeidet; overalt priser han arbeidets verdi. I hans skildring av Balzacs liv, hvorledes hans "Menneskelige komedie" blev til under harde kamper og hardt arbeid, forekommer følgende: "Arbeidet er litteraturens sjel." Og et annet sted: "Arbeidet er en nåtidsdikters beste inspirasjon."
Bang har utgitt en del av sine føljetonger.
Vi erindrer hans redselsfulle skisser fra Københavns fattigkvarterer i samlingen "Herhjemme og derude." – Og så det lille stykke om "De gales by" (Gheel)∗. Alt gjennomstrømmet av den samme håpløshet, den samme nedslående tristhet. Man er ikke riktig seg selv efter lesingen; der går en dag eller to før man gjenvinner sin sinnsro. Men ett har han oppnådd: At vi erindrer, at der lever tusener rundt oss, som sulter, lider, dør taust og stille, uten at vi endog tilnærmelsesvis har anelse om disse tilværelsers grufulle redsel.
Ved juletider i fjor kom "Fædra". Vi kjenner oldtidssagnet om Fædra∗. Den kretiske kongedatters lidenskapelige kjærlighet til stesønnen Hippolyt. Og så til slutt: Hippolyt knuses mot klippene. Fædra tar seg selv av dage, tynget av bevisstheten om sin brøde. Dette sagn har lokket dikterne. Rimelig, hvor så mye lidenskap, så mye glød finnes konsentrert.
Vi eier Euripides''∗ "Hippolyt" og Racines∗ "Phèdre". Og Racines "Phèdre" har holdt seg tross sine stive aleksandriner. Man gripes av denne allmektige, alt annet oppslukende, eneste lidenskap, tolket av en Rachels∗ og Sarah Bernhardts∗ geniale spill.
Det er en moderne variant av dette oldtidssagn Herman Bang har gitt i "Fædra". Å gi et helt livs historie innenfor en romans snevre ramme blir en vanskelig sak for en dikter, for hvem den psykologiske motivering av hovedpersonens utvikling er den egentlige oppgave. Det gjelder da å forbinde de mere eller mindre fragmentariske studier således, at de så intenst som mulig tjener til å belyse hovedpersonens karakter og utvikling i de bruddstykker av hans liv man vil fortelle. Herman Bang har i sine "Kritiske studier"∗ nektet Alphonse Daudet besittelsen av den evne, "som skal løfte romanskrivningen opp til sann diktning", nemlig "tegningen av hovedpersonen, den energi, med hvilken det sentrale sjelsbilde" er malt. Hovedpersonens karakterutvikling er det midtpunkt, som gjør et verk til en diktning. At det er herpå, Herman Bang har lagt hovedvekten i "Fædra", er således en selvfølge. Og det har også lykkes ham å gi et sjelsmaleri av stor verdi.
Man vil kanskje erindre, at professor Ribbing∗ i vinter holdt et foredrag om det vitenskapelige i den moderne litteratur∗, i hvilket han dro alvorlig til felts mot Ibsens og Kiellands verk (især "Gengangere" og "Arbeidsfolk"); kun ett verk levnet han den ære, at det fullt ut stemte med vitenskapens fordringer. Dette verk var Herman Bangs "Fædra".
De Maagers ætt var engang rik og mektig. Syk efter ære hadde slekten alltid vært, og ytre glans elsket de. Det ytterste i alt ville de Maager nå. Måte kjente de ikke. Så gikk det tilbake med ætten. Og livet de førte, var ikke alltid det beste. Slektsledd efter slektsledd levde et liv fullt av nytelser. – Mange forfedres utsvevelser og drukkenskap tynget på de Maagers ætt, da Ellen Maag kom til verden og voldte sin mor døden.
Bruddstykker av hennes livs historie er det Herman Bang har fortalt oss i "Fædra".
Med stor omhyggelighet viser han oss hennes karakters utvikling. Særlig omhyggelig er hennes barndomsår og første ungdom gitt. Allerede tidlig lærer hun livets alvor å kjenne. Hun må følge faren på hans ferder rundt i egnen, stadig må hun være vitne til, hvorledes drukkenskapen får mer og mer makt over ham. Med en sådan far og en fransk guvernante hun avskyr, lever hun sine første år. Sin meste tid tilbringer hun i riddersalen, hvor de Maagers aner i stive rekker forteller slektens brokete historie.
Så kommer det efterår, da Ellen Maag skal konfirmeres. Og pastor Assens taler seg varm til henne om synden og verdens elendighet; og menneskene bøtet ikke alene for sine egne synder, men og for alle dem, som var gått foran og hadde dynget synd på synd. Alt, hvad Maagernes store slekt hadde forbrutt falt som en tung, uavkastelig byrde på Ellens skuldrer. Hun skulle avbetale den gamle skyld og lide de manges straff. Og hun hånte de Maagers aner som hang i sine stive rekker langs riddersalens smuldrende vegger. Og fra de gamle tårn, fra Maagernes senger med silkehimler, strømmet en krydret vellukt ut, som visste å vitne om mange forfedres vellyst. Hun følte slektens synd hvile hardt på de unge skuldrer, og hun knelte tungt under Jehovas svøpe. Og hun ba og ba i dump fortvilelse.
Men nervene led under dette liv i bønn og askese. En dag falt så Ellen Maag i nervefeber.
Skildringen av Ellens sjelstilstand i denne religiøst bevegede tid av hennes liv er likefrem mesterlig. Stemningsmaleriet, det er Herman Bangs bravur. Som stemningsmaler står han blant de første av den unge danske dikterslekt.
Fra de nærmest følgende år av Ellens liv er der en rekke fint utførte stemningsmalerier. Særlig hennes første kjærlighets tid, forholdet til grev Schønaich.
De møtes nede ved Marie Maags grav i Thorsholms park, hvor granene suser, og mørket ligger svalt og duftsvangert inne mellem stammene. Og grev Schønaich forteller om Bøhmens sommernetter. Floden som glir så tyst, mens den iler og ler, og så bergskogens duft, som synker derover.
Det blir stille. Og deres tanker drømmer vemodsfullt langt borte. Kun mellem stammene risler kilden langsomt, og sene roser dufter i den svale aftenluft. Eller ved bakkene i skogen, hvorfra de kunne se havet i horisonten som en lys, sølvgrå stripe. Det stedet elsket de.
Eller de gikk ved siden av hinannen under lindene som duftet søtt. Og efterhånden som de gikk, lente Ellen sitt hode til hans skulder, og han hvisket lavt. Og de hørte vindpustene som sukket i lindebladene. Og de sukket selv.
Eller de satt i hagestuen. De talte sammen. Oftest om lykken i livet. Og de trodde ikke på den.
Og når han i rike farver maler henne Ungarns skjønnhet, skogens sukk på Siebenbürgens fjell, aftenklokkers lyd over steppens vidder ..., da kunne Ellen hviske lavt: – Felix, her ville jeg gjerne dø. –
Her har Herman Bang med dyp forståelse og et klart psykologisk blikk gitt et stykke nordisk elskov med sin dempede lidenskap. I Norden er elskov ingen glød, ingen jubelkval; de elskende møtes i et felles vemod; en blid tiltrekning, men ingen ild som lokker.
Ypperlig er den replikk, Ellen sier midt i elskovens nyfødte lykke: – Felix, her ville jeg gjerne dø.
I Syden hører farger, prakt og varme hjemme, i Norden er alt kaldt og grått. Elskov er ikke flammende lidenskap her, kun tungsindige drømmerier ..... Akk, hvor vi mangler lidenskap! - - -
Grev Schønaich var gift. Det glemte man så lett.
Om vinteren blev Ellen alene. Så levde hun i Paris og Italia. Utpå efteråret var Ellen Maag atter i København. Hun var sesongens løvinne og hadde mange beilere. – Men utpå vinteren valgte hun den eldste og fornemste, med meget verdenserfaring og alle Europas fornemste ordener. Det var lensgreve Urne.
Hermed slutter forhistorien, som utgjør den mest talentfulle skrevne del av "Fædra". Man puster litt efter. Ti så kommer den egentlige historie, så full av sanselig lidenskap, så kvelende het av salongers og budoarers kvelende atmosfære, av flakongers febrilsk ødslede innhold, så redselsfull ved morfinhungerens pinaktige skildring, at man knapt våger å ånde i denne vellystsvangre og parfymeaktige luft, før man er ferdig og matt synker bort i en tung døs, livstrett og håpløs.
Også forhistorien er full av lidenskap. Og duft. Herman Bang hører til de estetiske, nervøse mennesker som elsker vellukt, vellukt med dens pirrende sanselighet. Men her er duften krydret av humlehagens ranker, den løser og løfter seg søtt fra lindene, den stiger tungt fra sene roser, ofte synker den eksotisk kvelende fra havens trær, stiger fra alle blomster – dog luften er vid, og vindens luftninger bærer duften til og fra, og i all denne berusende duft kan man ånde fritt. Men annerledes siden. - - Det er hyasinter og konvaller som sprer ut vellukt, og sammen med flakongenes sterke essenser metter luften - - og denne duft er kvelende i salongene hvor intet pust sprer den, hvor den suger seg inn i vegger, og henger fast i tepper og puter. – Man tar seg uvilkårlig til hodet, tungt og hett av de nerveopphissende dunster, og man lengter efter atter å ånde den friske, kjølige, duftløse luft.
Forhistorien viser oss også Herman Bang som en kolorist av sjelden begavelse, skjønt han minner om J.P. Jacobsen, ofte påfallende. Jacobsen har jo vært lærer for hele den yngre slekt i språkets fargepreg. Men ingen av dem eier hans rike, blendende farger, ingen av dem kan forme språket til en sånn fargeprakt og fargeglød, en sånn uendelighet av glimrende bilder, som åpenbarer den sanne kunstner. Og derfor er det farlig å studere ham altfor inngående, hvor fristende det enn er.
Det var Carl Urnes øyne som først interesserte grevinnen. De var store, mørke, tungsindige. Hans øyne var alltid duggete, – og de hvilte på henne overalt. Og hun lot alltid hånden gli gjennom hans hår – det var så bløtt. Og de grep hverandres hender ofte, ofte. Derav oppstod denne evinnelige nærhet, hvori de levde av hinannen. De elsket å sitte nær hinannen, han lystet å dvele mens de talte, med hennes hånd i sin, og å føle hennes ånde nær sitt hår. Og Ellen kunne slå sin arm om hans hals, og hviske, lavt som sukk. Og deres lepper møttes lenge.
Således oppstod den altfortærende lidenskap umerkelig, født av den evige nærhet, vokset sterkt under de kjælne berøringer, modnet i kjærtegn, hvor driften lå halvvåken.
Dagene gikk.
For Ellen et feberliv.
Snart med feberens tunge blyblund som dorske tankesirkler om den samme ting. Snart med springende pulser hest som attrå, som kvaltes under angsten.
Langsomt hadde han tatt hele hennes liv, alle hennes lengsler. Og det var hennes livs store glede.
Men så våknet hun av sine drømmer, og hun kjente sin fryd som forbrytelse, og den blev denne redsel til fortvilelse. Men skilles – akk det formådde hun ei. Da ville bare dagene komme, gå, gå og komme.
Og hun pintes lenge, nøt hans kjærtegn som forbrytelser; men unnvære dem kunne hun ikke.
Så begynner hennes livs fryktelige ruin. Hun søkte lindring for de forpinte tanker. Og vinens milde døs glatter alle tanker ut i bløt bevissthet.
Og snart tumlet hun i alle drankerens forsetter og evinnelige fall, og hun begynte å stjele seg til å drikke, mest om natten, og hun elsket ensomhet.
Fra sherryen sank hun til likøren, og så til brennevinet, tjenernes brennevin. Og hun gled over i morfinen. Hun befant seg så vel, når alle hennes tanker gikk og kom på filt.
Nå følger skildringen av hvorledes grevinne Urne mere og mere hengir seg til morfinen, og gir efter for morfinhungeren, denne redselsfullt pinaktige skildring, professor Ribbing har ytet anerkjennelse for sin natursannhet, og for sine grundige studier.
Og efter morfininnsprøytningen følte hun alt som henders strøk over atlask, og hver tyngde gled bort, som hun blev båret.
Sånn lå hun salig, inntil alle tanker svømte kjælent sammen, og hun falt i søvn. I søvne så hun alltid havet; strakt i doven vugging under middagssolen bar det gudeskjønne, kåte gutter. Og hun nøt deres lek.
Men når hun da igjen våknet til sine smerter og sine forpinte tanker, grep morfinhungeren henne. Smertene og morfinhungeren fortærte henne. Og ofte tenkte hun å berøve seg livet.
Men så dulmet hun tankenes angstrop og smertene med morfinen.
Men hun måtte bort. - -
Hun vil ikke se ham lenger. Og beslutningen seirer - - og hun kommer bort fra ham og alle; ensom lever hun på de Maagers gods. Og dypt og dypere synker Ellen Urne, alene på sine fedres gård, i morfinens drømmesvangre døs, mens tiden langsomt rinner. Og om aftenen, når alt er rolig, sniker hun seg ofte ut og ned i lindegangen, og hun mildner armenes småsår efter morfinsprøytens stikk med den kjølige jord i den lindegang, hun et decennium tidligere nøt sin første elskovs lykke, mens lindens dunster sank så søtt, og sene roser duftet.
Så ender en gammel slekts historie; og Ellen ender den så ulykkelig, ti på hennes skuldrer tynget mange Maagers opphopte synder. Og gjengjeldelsen kom over henne ubønnhørlig og strengt. - -
Herman Bangs "Fædra" er utvilsomt det dyktigste arbeid, det unge Danmark sendte til julen 1883. Hovedpersonens karaktertegning, den psykologiske motivering og de mange fortreffelige stemningsmalerier gjør "Fædra" til et sant dikterverk.
Dette har også de fleste anmeldere måttet innrømme, skjønt de nesten alle har utbredt seg i det vide og brede om dens usunne tendens, og det skadelige i en så livstrett bok. Men fra dem som ikke ser livet så lyst, og for hvem livet kun er en rekke av tunge melodier, fra dem fortjener Herman Bang en takk.
I en dikters første bok vil man som oftest finne de første og ufullkomne sporer til hans senere diktning. Der finnes i Herman Bangs "Tunge melodier"∗ en ganske liten studie på et par blader, den heter så vidt jeg kan erindre, "Fragment".
Det er et budoar, fullt av bløte tepper, tunge puter, atlaskportierer og bløte divaner. Og fra alt strømmer en hissende – søtlig vellukt.
Ved bordet en ung mann, og i sofaens puter en eldre kvinne.
De leser i "Jason"∗, elskovsmøtet under dyrehagens trær. Når han vender bladet, møtes deres øyne hurtig. Og han hører sitt hjerte banke ujevnt, og hans strupe snøres sammen.
Han legger boken vekk. De begynner å tale om kjærlighet. Hun avbryter:
"Men hva forstår De Dem på kjærlighet, De barn!"
Barn, nei, han er intet barn; han elsker jo som en mann elsker, hun vét det jo, hun må vite det.
Og atter igjen lyder det fra hennes lepper: "Barn." Der var tusen kjærtegn i den ene lyd, og tusen kyss.
Han bryter ut i et skrik, styrter frem, kaster seg ned på panterskinnet og brister ut i gråt, ustanselig gråt.
"Store barn, som De er, store barn." Og hun kunne være hans mor. I disse få, skisserte trekk ligger Ellen Urne og Carls forhold; av disse få trekk utviklet seg hele stemorens kjærlighet, denne glødende, alt fortærende lidenskap, vi beundrer i "Fædra".