Ad Notam Online | Forsiden | Bind 3: 1884
Trondhjem, 5. februar 1884
Da Alexander Kiellands∗ roman "Gift"∗ utkom i fjor ved sommertid, løftet der seg i en del av pressen et forargelsens skrik over dette stormløp mot de klassiske studier, som utgjør den første halvdel av boken, og der lød heftige indignasjonsprotester mot Kiellands voldsomme utfall mot konfirmasjonen, hvis hule vesen bokens annen halvdel blotter. Jeg har nu nettopp lest romanen for annen gang, og meg forekommer det, at Alexander Kielland har innlagt seg fortjeneste først ved å sette disse problemer under debatt og dernest ved å levere et i så mange henseender fortreffelig innlegg som "Gift". I alle fall har "Gift" fortjent en noe annen mottakelse enn den fikk. Men det varer vel ennå en tid innen den "velsignede" presse forandrer signal i sin kritikk av de yngre forfatteres arbeider.
At den nå herskende ordning i gymnasenes klassiske linje innen ikke rett lang tid får sin dødsdom som foreldet og ensidig, nærer jeg ikke tvil om. Dødsdommen burde vært felt allerede. Ti vi unge begynner nå å få åpne øyne for, at det er noe langt høyere å leve seg inn i vår egen tids liv, lære det å kjenne, prøve å forstå tidens tanker og tidens streben, enn å spille våre evner på å tilegne oss og stappe vår hjerne full "av fremmed lyd fra et fremmed liv". Jeg skal fullt ut innrømme, at jeg ofte har følt meg tiltalt av verk i den klassiske litteratur. Mange av Ovids metamorfoser synes meg vakre, og Horats har ikke så sjelden gjort inntrykk på meg ved sine livsfriske oder til vinens og vårens pris. Men oftere, meget oftere har de klassiske verk passert revy for mitt syn som "lange prosesjoner av døde ord om døde ting". Og alle disse fremmede lyder og døde ord har trengt seg inn i min hjerne, og drysset sitt støv henover mang en frisk og fuktig flekk, har lagt beslag på evner, som på andre områder kunne utviklet seg rikere og sunnere. Godt er det, at jeg har forstått ikke å la alle de fuktige flekker tørke inn av det eldgamle støv! Jeg ser med medlidenhet, hvorledes enkelte av dem jeg sitter på skolebenken med, har fått sine hjerner drysset fulle av dette støv. Alle deres evner har konsentrert seg om dette døde liv. For det pulserende liv, livet, som det beveger seg rundt om oss i dets skiftende former, har de ingen interesse. Det er for dem som en lukket bok. –
Hovedvekten under undervisningen i de klassiske språk blir lagt ikke på, at vi skal tilegne oss ånden, innholdet i de leste verk, men på trettende språkeksersis og å tumle med former. – "Pinnsvinet" har Kielland fremstilt som en ypperlig type med sant virkelighetspreg; dette forundrede ansikt, når han så at elevene lo til Herodots morsomme anekdoter, kjenner jeg fullstendig igjen fra min gresklærer∗.
Dog er jeg ikke av den mening at de klassiske studier bør sløyfes. Dertil inneholder den klassiske litteratur for meget verdifullt; så lenge der er skjønnhetstrang og åndsdybde hos nasjonene vil man ty til den. Men det forfeilede er, at dette studium brer seg utover og likesom kveler alt annet. Og det er sørgelig at vi unge, som nu står rede til å dra til universitetet, mens vi har hodene fullpakket med kjennskap til et fremmed liv og til et dødt språk, fullt innvidd i en fremmed makts døde statsliv, står som uvitende barn overfor det moderne statsliv, og er innhyllet i uvitenhetens mørke overfor den vitenskap, som fremfor alt beskjeftiger vår tid, og overfor hvis mektige resultater og vidunderlige fenomener vi står øye til øye med daglig. Naturvitenskapene ofres ikke en time av de par og tredve, vi tilbringer innenfor skolens murer. Og studiet av vår egen litteratur bør også skjenkes atskillige flere timer enn tilfellet er nå.
At Kielland ved å ta ordet i denne sak og levere en kamp mot all den falske humbug i studiet av den klassiske litteratur, fortjener en takk fra alle fordomsfri menn for sin gode og modige handling, er selvsagt. –
Jeg kan tale av egen erfaring om all den løgn, alt det hykleri og fuskeri som konfirmasjonen fremelsker. Og det er sørgelig, med hvilken lettsindighet de unge går til denne handling. Jeg kjenner flere enn én, som på sin konfirmasjonsdag ved alteret svor mened – Det er rystende å tenke seg! – Lykkelig den som har en fru Wenche∗ til mor! Hadde der bare vært riktig mange slike mødre til.
Hvor uendelig glad jeg føler meg, når jeg tenker på at jeg på min konfirmasjonsdag avla mitt løfte i min barnetros fulle forvisning – så slapp jeg den tunge sjelekamp, og gikk fri for løgnen og falskheten, selv om jeg ikke gikk til handlingen med det alvor og efter den prøvelse jeg burde.
Nu spenner tvilen seg om mitt hjerte, og min tro vendes bort fra den gud, jeg inntil da ba til av et oppriktig sinn og elsket med et varmt hjerte. Jeg tapte troens vinger, og derfor flyr ikke lenger mine tanker opp mot himmelens sollyse vidder. ×××××××××