Ad Notam Online | Forsiden | Bind 2: 1884
Trondhjem, 26. januar 1884
Den litterære strid i Danmark III
Jeg skal nå gå over til to andre voldsomme angrep på dr. Brandes som er kommet frem i dansk Nationaltidende.
Det første er den beskyldning for plagiat, en i den litterære verden ukjent størrelse, hr. C.A. Nissen∗, har rettet mot ham i anledning en kort avhandling om Goethe og Börne∗, hvormed det nye danske tidsskrift "Tilskueren" innlededes. Denne hr. Nissen siterer ved siden av spredte punkter i Brandes'' tekst de kildesteder denne enkelte steder har benyttet, og ender så, barnslig hoverende over sin store oppdagelse, sin artikkel med en flott påstand om, at det nå formodentlig er forbi med fabelen om dr. Brandes'' originalitet som tysk litterærhistoriker. Brandes kunne naturligvis ikke la en så graverende beskyldning stå ubesvart og skrev derfor i "Morgenbladet" (dansk) en erklæring, hvori han gjennomgår de likheter hr. Nissen har funnet, og reduserer hans store oppdagelser til så godt som intet.
Det må være greit og klart for enhver, at Brandes nødvendigvis har måttet hente de anekdoter han forteller om Börnes barndom, de biografiske data, kunnskapen om de forhold hvorunder Börne levde og virket, fra forskjellige kilder. Og når Brandes, når det gjelder å skildre Börnes følelser på en gitt tid, for desto mer levende å kunne male hans sinnstilstand, velger å søke betegnende uttrykk herfor i dennes egne verk, synes det meg fullstendig umotivert å bebreide ham for det, for det er bare med skjønnsomhet å kunne dra frem Börnes egne tanker og å kunne stille dem i en betegnende sammenheng. Når hr. Nissen derfor har gjort seg den umake å oppspore hvorfra Brandes har øst sine kunnskaper, og på en hatsk, ondskapsfull måte å fremsette dette i avisene, ligger visstnok ikke grunnen i litterær iver, men i ren og naken forfølgelseslyst. For øvrig er det meget mulig, at hr. Nissens navn bare er et dekke bak hvilket der skjuler seg andre personligheter. Hr. Nissens angrep tvinger imidlertid Brandes, på grunn av et par stilistiske overensstemmelser mellom ham og noen andre forfattere, til å fortelle avhandlingens tilblivelseshistorie. Brandes skriver herom: "Min artikkel ble meget hurtig skrevet.... Begynnelsen var satt, før slutten var ferdig. Jeg utarbeidet den på grunnlag av et halvt år gamle notiser og ekserpter, ...... og fristen var så knapp, at jeg ikke fikk tid til å undersøke på ny, til hvilket punkt mine opptegnelser stemte med de benyttede verk. Således er jeg kommet til på et par steder å innføre vendinger, som var oversatt fra kildene, men om hvilke jeg i øyeblikket ikke visste annet enn at det var mine egne ord. Hadde jeg betenkt hvilken smålig og fiendsk undersøkelse alt hva jeg skriver er gjenstand for i Danmark, hvorledes man sitter og lurer på enhver liten blottelse jeg måtte gi meg, så hadde jeg båret meg forsiktigere ad. Men jeg var blitt vant til utlandets velvillige oppfattelse og bedømmelse, og er først nå på ny blitt hjemmevant."
Georg Brandes har levert altfor meget litterært selvstendig, til at hr. Nissens hatske insinuasjoner skulle kunne rokke vår tro på Brandes'' originalitet, og han er så allment erkjent som litterærhistorisk talent, og det blant alle parter, til at dette skulle kunne nedsette Brandes i vårt omdømme. – Men når hr. Nissen prøver å frarive Brandes hans anseelse som original, tysk litterærkritiker, begynner det likefrem å bli latterlig, og er kun en påstand som klarer å gjøre inntrykk på litterært ukyndige eller forutinntatte. "Deutsche Rundschau"s bekjente bokanmelder, Otto Brahms∗, skrev i januar-marsheftet for 1882 i en anmeldelse av "Die Emigrantenliteratur" og "Moderne Geister" følgende om det første verk: "Es ist als eines der hervorragendsten Werke von zahlreichen Lesern gewürdigt worden und hat seinem Autor zu einem ersten Platze auch in Deutschland verholfen." Så skriver en i Tyskland i litterære spørsmål anerkjent forfatter om Georg Brandes'' kritiske fremstillingskunst. Derved er det nok rettest også å bli stående tross hr. Nissens enfoldige protest.
Det er forøvrig en lite oppmuntrende velkomst man yter Brandes den første jul han oppholder seg i København efter sitt lange berlinereksil. Brandes forlot nødig Berlin. Først efter mange oppfordringer, og tilslutt en adresse fra danske menn og kvinner med anmodning om, at han skulle vie fedrelandet hele sitt virke, og efter løfte om å sikre ham det pekuniære utkomme, tok han den endelige beslutning. – Men hans motstandere har vist, at de intet har lært og intet glemt i de 10 forløpne år. Han er fremdeles like hatet av det reaksjonære parti, og enhver anledning, hvor liten den enn er, blir straks benyttet til å angripe ham. Men Georg Brandes har heller ikke veket ett skritt i sine tidligere anskuelser. Han står ennå like kampberedt når det gjelder den frie forskningsrett og den frie tankes fremtrengelse til seier. Og denne standhaftighet vil engang bli hans ære. Opposisjonen mot de regjerende guder er nødvendig. Fremskrittet behøver et tronskifte. Brandes har, hva han nylig sa Drachmann ikke gjorde, "holdt fast ved sin ungdoms protest, urokkelig, uvegerlig, mandig, holdt sin egen ungdom, sin fortid i ære, likegyldig om hopen fordømmer den eller ei, men engang vil han kanskje om lang, lang tid, kanskje først efter sin død tvinge publikum til å anta de forkastede ideer, beundre de spottede former og uttrykk ... " Brandes'' stilling har alltid fremfor alt vært en manns, og det er en stilling som fortjener vår beundring. ××××