Ad Notam Online | Forsiden | Bind 2: 1884
Trondhjem, 10. januar 1884
Den litterære strid i Danmark I
(Georg Brandes: Det moderne Gjennembruds Mænd∗, Holger Drachmann: Skyggebilleder∗, Georg Brandes: redegjørelse i danske Morgenbladet∗, Holger Drachmann: replikk i danske Dagbladet∗, Erik Skram∗: brev til norske Dagbladet∗.)
Skrevet for "Friskytten"∗ (2. årgang nr. 16)
-----
Brandes påviser i sitt siste verk, ”Det moderne Gjennembruds Mænd”, i sin karakteristikk av Holger Drachmann, hvorledes denne dikter alltid med utålmodighet har søkt å oppnå anerkjennelse og vinne gunst hos det store publikum. "Man ser av hans dikt, inntil hvilken grad det alltid har sysselsatt ham, hva man sa om ham, hvorledes man bedømte ham." Det var Drachmanns mål å bli kjent og kjær i alle lagene. – I Drachmanns produksjon, som i sitt første utslag tilhørte det ytterste litterære venstre, vil der vise seg en hel del forskjellige svingninger. Man vil ikke kunne spore en fortsatt utviklingsprosess hos ham – men en stadig vekslende dikterfysiognomi. – Man har hittil oftest pleid å tilgi "lyrikeren" hans omskiftelighet. Efter Drachmanns seneste litterære ferd, særlig hans lite sømmelige "replikk", blir dette vanskelig nok. Og man blir fristet til i alle fall for en del å føre denne omskiftelighet over på kontoen: såret ærgjerrighet, krenket stolthet.
Med de prinsipper og ideer Drachmann i sin første dikterperiode hyllet, var det rimelig nok at han ikke kunne vinne gunst hos det store publikum, som den gang uvegerlig fulgte de ledende dagbladers litterære anskuelser, om de overhodet var i besittelse av noen sådan bortsett fra en viss evne til å nedbryte alt det unge og nye, som prøvde å bryte seg frem på den tid. Det er derfor karakteristisk at det dagblad, hvortil Drachmann nå sist i sin forlegenhet søkte hen med sitt angrep på dr. G. & E. Brandes∗, ved hans første diktsamlings utkomst ytret, at den "røpet mer evne til å protestere enn til å prestere." Tiden har i dette tilfelle, som i så mange andre av de reaksjonære blads profetier, vist nettopp det motsatte. Drachmann har godtgjort, at han fremfor alt besatt evnen til å prestere.
Men for Drachmann gjaldt det også å vende disse blader for seg; han traktet efter, at hans bøker måtte finnes i hver manns bokhylle.
Så skrev han da "Derovre fra grænsen. Streiftog paa det danske Termopylæ (Als–Dybbøl) "∗. Boken utkom i 1877.
Drachmann, som stod i venstres rekker, kunne på den tiden ikke skrevet noe, "som kom høyre, den herskende reaksjon, mer tilpass." Brandes skriver om utgivelsen av dette verk, at den "fant sted på et tidspunkt, underlig å velge til å foreholde folket dets politiske lidenskapelighet som vrøvlaktig og appellere til det gamle, halvglemte nasjonalhat til Tyskland som verdifullere og mandigere enn kjærligheten til frihet" – på det tidspunkt nemlig, da det hårde slag stod mellom høyre og venstre i anledning av finansloven∗. – Men Drachmann hadde oppnådd sin hensikt. Høyre grep dette rop fra en av venstres egne, beste menn som et omen og triumferte. Boken er nå utkommet i 7 opplag i de 6 år som er gått siden den kom ut, mens "Ranker og Roser"∗ og Svend Trøsts "Gamle Guder og nye"∗, den Drachmannske muses ypperste fostre, kun foreligger i ett opplag.
Brandes forteller i sin tidligere omtalte bok, hvorledes Drachmann kom på tanken om å skrive "Derovre fra Grænsen" under en forhandling om litterære prosjekter på en av brødrene Brandes'' kontor. Herover er det da især Drachmann er gerådet i ekstase, og hans harme avfødte så en av Erik Skram som "slett skrevet" betegnet replikk i det danske "Dagbladet". Han kan i denne på ingen måte motbevise riktigheten av Brandes'' anførsel. Den eneste feil, man kan tillegge Brandes, er at han kanskje skulle holdt denne åpenbarelse tilbake, når det gjaldt hr. Drachmann. Drachmann påstår med mektig patos, at denne bok er "født" fremfor noen annen.
Artikkelen har forøvrig i forening med "Skyggebilleder" avgitt avløp for det hat, han i det siste år har innsamlet mot brødrene Brandes.
Denne replikk gav som bekjent dr. Pingel∗ anledning til i en selskapelig sammenkomst efter stiftelsen av Københavns liberale velgerforening∗ å tale Drachmann alvorlig til rette for hans utidige anfall mot dr. G. & E. Brandes. Høyrebladene har forsøkt å drive harselas med denne tilrettevisning og gjort svake forsøk på å latterliggjøre dr. Pingel, som i egenskap av formann for Københavns (venstre)studentersamfunn er dem grundig forhatt. Jeg tror mer på Erik Skram, når han i sitt brev karakteriserer denne tilrettevisning som "så hård og skjærende, som vel noen mann har måttet døye i en offentlig eller halvoffentlig forsamling. Det har vært dr. Pingels mening, at geni ikke dekker infami, og jeg deler denne oppfatning". Jeg tar dette som et bevis på, hvorledes Drachmanns kolleger i det moderne gjennombrudd og tidligere venner i det litterære venstre dømmer om hans siste opptreden.
Den litterære strid i Danmark II
Mange vil erindre den kritikk – skarpe kritikk – over "Strandbyfolk"∗, Georg Brandes leverte i fjor i det danske "Morgenbladet", og hvori han sterkt polemiserte med den svingning, som igjen i 1881 ved skuespillet "Puppe og sommerfugl"∗ innfant seg i Drachmanns produksjon. I denne polemiske artikkel forekom bl.a. følgende passus: "Så lenge Drachmann måtte kjempe seg frem for å vinne et navn, var annen kritikk enn den understøttende ikke på sin plass, ti der var lyseslukkere nok i pressen. Nå da den retning, Drachmann tilhører, har seiret × × × , ville en kritikk, som stakk sine innsigelser under stolen, hverken være til noen nytte for leserverdenen eller ham selv."
Så lenge Georg Brandes stod som en støttende venn ved Drachmanns side, som slo mangt et slag, kjempet mang en kamp for den unge dikters fremtrengelse til seier, var kompaniskapet Drachmann kjært; da Brandes hadde hjulpet ham frem mot målet, ville øve vennehjelpen ved tilrettevisning, ville vise ham, at hans talent på andre baner, andre områder ville utfolde seg rikere og vakrere, – så tåltes det ikke lenger.
Drachmann har alltid sterkere og sterkere, kraftigst kanskje i "Skyggebilleder", talt kjærlighetens, hjertets sak.
"der gives en almagt:
kærligheden."
For et par ukers tid siden skrev Drachmann i et brev til en dansk provinsavis, så vidt jeg kan erindre "Aalborg Stiftstidende": "Brandesianerne holder ikke av hjertet. De påstår, at alt ligger i hodet. Av den grunn tar jeg ikke hatten av for dem, som jeg før gjorde." I den fjorten dager tidligere utkomne bok "Skyggebilleder" innrømmer han ikke desto mindre Georg Brandes "et stort hjerte". Men er Drachmann enn den kjærlighetens apostel, han gir seg ut for å være, synes i det minste hint plumpe anfall, han i sin "Replikk" har levert mot en tidligere venn, som har ytet ham en så sjelden bistand, umulig å kunne skrive seg fra en karakter med slike følelser.
Den harme, Brandes'' tilrettevisning har voldt Drachmann, og som i en årelang taushet hadde utviklet seg, fikk visstnok for en stor del sitt utslag i "Skyggebilleder", hvor han raser mot sine tidligere kolleger, raser mot den moderne, naturalistiske skole. Særlig nærer han en levende uvilje mot alt fransk – forbanner den galliske kritisisme.
Brandes hadde allerede tidligere i Drachmanns karakter funnet "noe grunntysk i hans mangel på forståelse av det galliske naturel og hans uvilje mot det." "Skyggebilleder" gir oss herpå et enda klarere bevis. I denne bok søker da Drachmann å vise oss, at vi ved import av fremmed kultur og fremmede prinsipper forpester de opprinnelig sunne tilstander. Fortsetter vi således, påstår forfatteren, vi snart alle ligger ved Ostende midt oppe i det "moderne livs raffinerte spinkelhet og pjankete tusenkunstneri". Særlig er da Frankrike den mest stinkende pestsump, som sprer all den uhellbringende smitte ut. Den franske naturalisme har forpestet den hjemlige litteratur. Men likesom i Belgia den flamske bevegelse kjemper mot det franske vesens overhåndtakende innflytelse, således vil Drachmann nå plante den nasjonale fane og stifte den "hjemlandets skole", han fantaserer om, for å holde den åndelige luft ren for fremmede smittestoffer. Han har ingenlunde påvist, hvilke smittestoffer det er, som medfører slik urenhet hjemme hos oss, men i kraft av alt det syke, han i sin fantasi ser rundt om seg, styrter han så i vill ubendighet løs på det litterære venstre med Georg Brandes som fører, og som han især anser for det importertes protektor. Men dette viser oss, i hvilken misforståelse Drachmann svever om, hva Brandes har villet, hva målet her vært for hele hans streben som litterær personlighet og banebryter for en ny retning. Hva Brandes har villet, er at det danske åndsliv skal stå i forbindelse med hele den store europeiske strømning. Å utestenge vårt åndsliv fra denne, er ikke annet enn å felle dødsdommen over det. Tiden før syttiårene har vist det.
At mange ideer, den franske naturalisme forfekter, for en del er trengt igjennom hos oss, er kun gledelig. Ti våre forfattere har visst å finne seg en eiendommelig form, likeså nasjonal som emansipert fra den franske. Noen unntak finnes jo nok hos den aller yngste slekt. Men en direkte import har der aldri vært tale om. Den moderne skoles fører i Danmark har jo uttalt seg med forbehold om den Balzacske skole∗, således som den nå hevdes av Zola∗ og hans tilhengere, og har vist det forfeilede i den voldsomme selvinnskrenkning de har underkastet seg, idet de har bundet seg til skildringen av den av dem iakttatte virkelighet med utelukkelse av enhver som helst slutning som kunne utledes av denne. Jeg skal få sitere noen linjer av Skrams brev: "Denne litterære bestrebelse er den samme over hele verden, og at den har sitt utspring fra naturalismen i Frankrike gjør den likeså lite til fransk i Danmark, som den gjør det i Norge eller Russland. Men dette vet Drachmann. Han hører selv til skolen. Han har høstet sine beste laurbær i kraft av den samme befruktning utefra, som han nå utskjeller. Hvor er da forklaringen å søke? Den synes kun å kunne søkes i et eneste: Rent og skjært personlig nag." × × ×
I "Skyggebilleder" karakteriserer Drachmann Brandes så "et stort hjerte, store evner og stor forfengelighet." Hvilken forskjell på denne karakteristikk og den, han får i replikken. Men riktignok hadde Drachmann i mellomtiden lest portrettet av seg i "Det moderne Gjennembruds Mænd". At det personlige derfor er med i spillet er utenfor tvil, og man kan være tilbøyelig til å gi Erik Skram rett i, at der bak alt ligger et personlig nag, som inspirerer dikteren og leder hans penn; så oppirret er tonen, så full av innett indignasjon er stilen. Og det sørgelige for denne bok er, at disse omstendigheter hyppig tilslører talentet, som glimter frem over alt og viser oss den rike begavelse.
At Drachmann for tiden inntar en penibel stilling, er naturlig. Høyrebladene strekker forsonlig armene ut efter ham for å lokke ham over. Stakkars Drachmann! Han prøver å dele seg likt. Således skriver han i høyres organer, og disse tror da fullt og fast, at den ubendige sosialist nå i egenskap av adstadig borger vil dale ned i den reaksjonære leir. Men så en vakker dag ser de til sin forbauselse hr. Drachmann tegne seg som medlem av Københavns liberale velgerforening.
Hvor hen Drachmann nå vil styre sine fjed, skal jeg la være usagt. Skal jeg si min tro, så er den, at Drachmann ikke rett lenge vil trives i det selskap, han nå befinner seg i.
Drachmann har engang tidligere, om enn langt mindre utpreget, styrt sin kurs i den retning han nå styrer. Det var, da han i 1877 og 1878 skrev det før omtalte arbeid "Derovre fra Grænsen” og ”Prinsessen og det halve kongerike"∗, et stykke eventyrromantikk "i de ønskeligst barnslige former". Men allerede i 1879 forandret han signal, la angrende sitt ansikt i Bjørnsons fang og skriftet:
"Et har jeg gjort, det var værst dog af alt,
da var i flugten jeg nærmest mod jord,
da var du højest, og videst dit spor,
det var dengang, da saaret og syg,
med mig selv jeg søgte at tinge.
-----
Dog jeg er atter, hvad jeg var først. × ×∗
(H. Drachmann: "Ungdom i Digt og Sang”∗).
At Drachmann innen lengre eller kortere tid igjen vil gjøre den samme innrømmelse, tror jeg fast. Og da vil han igjen innta den plass, hans geni berettiger ham til i "fremskrittets og sivilisasjonens endeløse triumftog".