Ad Notam Online | Forsiden | Bind 2: 1883
Trondhjem, 28. november 1883
Det blir dog i lengden noe ensformig sånn å sitte alene, dag efter dag. Jeg er en sånn natur, at jeg ikke kan inneslutte alt hos meg selv. Nå er der ingen, ingen som søker meg. × × × Men så arbeider jeg, arbeider meg trett, arbeider til langt utpå kvelden; man glemmer når man arbeider slik. Og så kjemper man seg litt efter litt frem til å lære å resignere. Det er en tung og vanskelig lærdom, men herregud! det går vel.
Kun om kveldstundene, når jeg er trett, uskikket til mer arbeid, vinner tankemyldret jeg har trengt tilbake seg frem. Når jeg har lagt meg, kommer tankene smygende frem, den ene efter den annen og trenger seg innpå meg.
Jeg føler slik en underlig lengsel efter noe, jeg ikke selv vet. × × × Jeg hører noe langt borte, som lokker og lokker, synes å se noe som vinker × × × Akk! Jeg får en slik lyst til å stevne dit × × × Hvorhen?