Ad Notam Online | Forsiden | Bind 2: 1883
Trondhjem, 17. september 1883
Denne engstelse, denne uro, kommer den virkelig ved tanken på henne! Hennes øyne ser på meg dag og natt, dette vidunderlige, manende blikk, smilende, hviskende tusen hemmeligheter. Denne glødende sympati, ved hvilken jeg føler meg lykkelig, såre lykkelig, er det min kjærlighet til henne? Under mitt arbeid kommer der et fagert bilde svevende for mine øyne, ansporer min arbeidskraft. Kjærligheten til henne driver meg til virke.
Gudrun!∗ – nei du skulle ikke hete Gudrun, du er sagaens Brynhilde – er min kjærlighet til deg bare en drøm?
Nei ingen drøm – en livskraftig kjærlighet, og dog en kjærlighet som en fager drøm, solkranset, lys og varm som sommerens sol.
Mitt hjerte jubler og dog går der dypest under en strøm av stille vemod. Skulle jeg noensinne kunne glemme henne, svikte disse øyne? Et par dype blå ser dystert, med stille smerte ned på meg; de vet å fortelle en historie, tung å si.
Store Gud! Jeg vil aldri leke med kvinnehjerter! Skån meg derfor.
Ha! hva er det for en lokkende melodi, som kogler mitt sinn og beruser min tanke? Den river meg med i sin underskjønne rislen .... Kommer tonene fra kjærlighetens evige, friskt sprudlende kilde? .....