Ad Notam Online | Forsiden | Bind 2: 1883
Trondhjem, 16. august 1883
Det er et trist livsbilde Jonas Lie∗ har gitt oss i sitt siste større arbeid, fortellingen "Livsslaven"∗. Bokens hovedperson er frukten av en illegitim forbindelse; han deler disses tunge livskamp. Vi følger lille Nikolai fra den tid, da han lå mellom "de fillede og smudsige sengeklæder" hos blikkenslageren "i det lille hus med de sprukne, stoppede ruder i byens udkant" og frem gjennom livet, mens han vokser opp hos blokkmakermadamen, og han kommer i smedlære, blir svenn og mestersvenn, skal til å gifte seg med sin pleiesøster, blokkmakerens Lilla – hun for hvis skyld han så begår den ugjerning, som bestemmer hans opphold for resten av livet, – det hele er et liv ført i skyggesiden, fullt av kamp og nesten uten lyspunkter.
Nikolai vokste opp uten hjemmets hygge og fred; faren visste ingen hvem var, moren slapp sitt barn alene ut i verden hos fremmede folk; mens hun nærte to andre barn ved sitt bryst, var hun "en ravnemor" mot sitt eget. Den lille gutt led ondt hos blikkenslagerens, sultet, de "utpinte den stakkars ungen, og taatede ham i døs med bayersk øl", "det var ikke bare én gang, at vuggen væltede under et slagsmaal, eller en drukken mand tumlede, saa lang han var, henover den", – sinnet ble stivt, trassig og vanskelig å bøye. Så kom Nikolai under den plikttro blokkmakermadams behandling, som var en ivrig beundrerinne av Salomos visdom, og holdt hans ordspråk "hvo som elsker sitt barn, tukter det" høyt i ære, og som hang riset lavt ned på veggen som et skrekkens tegn for den stivsindige gutt. Men innestengninger i kullboden, skremsel med busemann og trussel om allmueskolen, alt var forgjeves – gutten ble bare mer trassig; redselen for alt det madamen truet med, gjorde at han fikk sånn lyst til å smyge unna sin straffedom, fikk med andre ord slik lyst til å lyve seg unna den. Av bare skrekk hendte det et par ganger, at Nikolai flyktet hjemmefra og skjulte seg nede i noen bordtomter. Da han den ene gang holdt på å bli grepet, ropte han tilbake:
"Er jeg født på gaten, kan jeg bli på gaten."
I disse ord fikk alt hatet og all bitterheten han hadde samlet og ruget over i en årrekke, sitt utbrudd.
Hvor mang en tung saga vet ikke livet å berette om de individer, som er frukten av en ulovlig forbindelse, som ikke kan "vise far for seg", og som blir betrodd til fremmede folks omhu. Hvor ofte hender det ikke på en politistasjon eller i fengslene, at forbryterne ikke kan fortelle sin opprinnelse! De vandrer livet igjennom uten noens kjærlighet – uten foreldres og uten venners. Hva livet vil gjøre dem til, får tilfellet rå over.
Nikolai kom i smedlære. Som læregutt var det, han første gang kom i berøring med politiet. Uskyldig som han var, røpet han dog under forhøret sin hang til å lyve. Denne hang, som madame Holman ved pliktstrenghet hadde fremavlet både hos pleiesønnen og sin egen datter. Nikolai kom på fri fot igjen – av mangel på bevis het det.
Gjennom den følgende tid er det kjærligheten til Lilla, som driver ham frem, driver ham til arbeid og virke. Hele dagen går opp i bare arbeid, for at han hver lørdag kan legge så mange penger som mulig på bunnen av blikkassen, og fortjenesten kan hope seg opp til en så stor kapital, som fordres for å kunne sette bo.
Tiden nærmer seg mer og mer, Nikolai teller ukene til hin lykkelige dag.
Da kommer moren som en ulykkens genius, som sluker opp de grunker, Nikolais arbeid og møysommelige strev hadde lagt tilside. Ikke nok med å la et barn alene i verden, skulle hun også røve de smilende, vinkende håp fra ham – det var en kjærlig morsnatur!
Kjærligheten til Lilla, den lettsindige, efter livsgleden lengtende og traktende fabrikkpike, får ham så til slutt under et anfall av hevngjerrighet og raseri til å gjøre ende på en ung, fin grosserersønn, som ville forføre hans hele lykke og glede i denne verden.
Så kommer håndjernene omkring de arbeidsomme kraftige never.
Mens Lillas lik styrter ned gjennom fosseskummet, stenges han for livet inne i et fangehull.
Og ut brydde han seg heller ikke om å komme:
"Slapp jeg ut, så kom jeg bare inn igjen. For enten er det verden, som skulle på slaveriet, eller også er det meg – og det siste får det vel stå ved!" - - -
Men her har jeg jo sittet og skrevet ned innholdet av fortellingen likesom en gutt i småklassene, som skal fortelle sin lærer innholdet av det han har lest opp. - - -
Lies siste fortelling er en erobring. Han har nå ervervet seg plass ved siden av Alexander Kielland som moderne romanforfatter. Han har vendt seg bort fra sjølivet, og har kanskje gjort det for bestandig; det blir dog noe ensformig i lengden. Lie har riktignok en gang før vendt seg bort fra sjøfortellingen og styrt kursen mot den moderne roman – men uten hell, og vendte som følge derav tilbake til sjøen. Men Lies lyst har på ny ført ham hen til den moderne samfunnsskildring og samfunnsrefselse – og har han kanskje derved tapt noe i popularitet, så har han dog vunnet seg en plass blant de beste.
Lies samfunnsskildring har ikke samme anstrøk som Kiellands, – selv de mørkeste skildringer får ved Kiellands humor en noe lysere farge, Lie går tungt med mørk bitterhet henover alle de sørgelige livsskildringer; desto mer dypt trenger de kanskje inn i sinnene, og vender oss mer til omtanke.
Jonas Lie har altså også sluttet seg til de forfattere, som anser det for en dikters plikt og oppgave å være en forkjemper for de svake, de ulykkelige, de hjelpeløse i samfunnet. Den må være skjønn og herlig en slik diktermisjon.
"Livsslaven" betegner efter min ringe formening et fremskritt i Jonas Lies produksjon; det er, som Otto Borchsenius∗ har sagt, den av Jonas Lies bøker, som har det største kunstverd, som er det lødigste åndsverk. Jeg sender i tankene dikteren en takk for dette verk!