Ad Notam Online | Forsiden | Bind 2: 1883
Fokstuen∗, 20. juli 1883
I går endte vår fjellmarsj. Turen ble i lengden litt trettende; høyfjellsnaturen har vært så fortærende ensformig, de milelange vidder med de monotone farger, kun stein overgrodd med mose, reinsdyrlav, lyng og litt dvergbjørk, grått, grønt og hvitt så langt øyet kunne rekke. Stillhet overalt, kun forstyrret ved rislingen av en bekk eller en rype, som skvatt opp mellom lyngen med sine nettopp flyvedyktige unger.
Man føler seg så lett oppe på de store fjellvidder, man puster så fritt og lett; brystet klemmes ikke sammen på en likesom i de trange, fjellstengte dalene.
I begynnelsen av vår marsj lå der tykk og tett skodde og bredte seg over fjellene, så vi knapt kunne se et par alen foran oss. Av denne grunn gikk vi også glipp av den briljante utsikt til Romsdalsfjellene og Dovre, som efter førerens sigende skulle åpne seg for vårt syn fra noen høyder.
Da det led litt utpå eftermiddagen, lettet dog skodden, og henimot aftenstid kom vi i god behold frem til en seter ("Alvsetrene"∗). – Mitt leie var en hård trebenk og ranselen min hodepute – og dog, hvor godt sov jeg ikke!
Det smakte i går aftes, da vi kom ned i bygden, deilig igjen å få et ordentlig
måltid; vi hadde jo i de siste 4 à 5 dager kun levd på spekekjøtt, flatbrød og smør. Hvor vi spiste! Brødbakkene tømtes i en fart, og oppvartningspiken stod ganske målløs av forbauselse over vår appetitt. Jeg har alltid gitt gamle Wessel∗ rett, når han sier:
"Foruten øl og mat er helten ingenting."
I dag har vi gjennomvandret Lesjabygden med enkelte tiltalende partier. Fra Dombås og hit til Fokstuen igjen høyfjellsnatur. I morgen igjen ensformig fjellmarsj!