Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 2: 1883




Finset, Eikesdalen, 17. juli 1883

Turen oppover Eikesdalsvannet var dessverre ikke så behagelig og vakker, som den kunne vært, grunnet det ustadige vær og de voldsomme regnskurer. Tåken lå langt nedover fjellsidene og berøvet oss synet av de eiendommelige fjellformasjoner. Dog, enkelte partier kom til sin rett; og jeg må tilstå, at Eikesdalsvannet med dets storartede omgivelser gjorde sterkt inntrykk på meg.

Hva som enda mere bidrar til å gjøre båtfarten oppover Eikesdalsvannet så vakker er det imponerende skue som frembyr seg, når man får Mardalsfossen i sikte. Denne styrter seg i en loddrett linje ned fra fjellkammen, og gjør ved sin høyde og betydelige vannmasser et storartet inntrykk.

Eikesdalen er en trang, liten dal; steile fjell på begge sider stenger for synet. Kun ved Eikesdalsvannets ende og ved selve dalens ende finnes noen grå, umalte gårder med et noe forfallent utseende. Nederst i dalen på en liten bakke ligger Eikesdalens hvitmalte, vennlige lille kapell, hvor der holdes preken et par ganger om året. Midt igjennom dalen bukter elven seg; rundt på begge sider er litt skog, or, bjørk og nåletrær, og spredt hist og her ligger store steiner, sannsynligvis levninger av fortidens steinskred. Naturen er vill og mektig i denne noe øde dal, som likesom ligger nedsunket i sine egne drømmerier. Man påstår jo, at Eikesdalen er noe av det villeste Norge eier.

Oppe i denne ensomme, hittil lite besøkte fjelldal var det, at Bjørnstjerne Bjørnson for et par desennier siden skrev sin fortelling, dikterverket "Arne".

Denne fortelling inneholder jo i sitt første kapitel hele Bjørnsons store livsgjerning. Bjørnson er eneren, som vil kle fjellet, og som engang vil "nå frem".

Man må nesten i grunnen ha sett slike trange, ensomme fjelldalers natur for helt å kunne oppfatte Arnes eiendommelige karakter, å kunne forstå hans kvad i all dets vidunderlige fagerhet:

 

                        "Undrer mig paa, hvad jeg faar at se

                        over de høje fjælde?"

 

Da innser man først dette lyriske utbrudds store naturlighet:

 

                        "Den, som har længtet i tyve aar

                        over de høje fjælde,

                        den, som ved, at han ikke naar,

                        kjender sig mindre aar for aar"

 

Som alle avsidesliggende fjelldaler, eier også Eikesdalen en del sagn som lever i folketradisjonen. Folket fortalte med liv både sagn om "huldra" og "jutulen" og sagn fra "svartedaudens" tider. Det var i hele Romsdals amt fornøyelig å se, hvor livlig, lys og vennlig befolkningen der var i motsetning til Trøndelagens seige, trege bønder. Kun et karaktertrekk - men det et meget fremtredende - hadde de tilfelles; det var nysgjerrigheten.

I morgen begynner igjen en temmelig lang fjellmarsj som i det minste vil ta to dager, nemlig fra Eikesdalen ned til Lesja.