Ad Notam Online | Forsiden | Bind 2: 1883
Ødegaard∗, Isfjorddalen 15.juli 1883
Efter en liten hvil på hotell Aak∗, som var ganske overfylt av reisende, vi var 40 til bords, hvorav kun mine reisefeller og jeg norske, fortsatte vi turen til Ødegaard. At Aak øver en sånn tiltrekningskraft på de reisende er intet under. Fra dette sted kan man kanskje aller best beundre Romsdalsfjellenes storhet og imponerende utseende, i alle fall er dette tilfelle med Romsdalshorn. Aak selv er også omgitt av en yndig, skyggefull park; gran, bjørk og blomstrende rosentrær om hverandre.
Ødegaard er Isfjorddalens øverste gård, ensomt ligger den i den trange dalende. En elv bukter seg nedenfor gården, stri og med rivende strøm og alt i ett dannende fossefall. På begge sider av dalen høye lier, nederst skogkransede, oventil nakne fjellet. Ødegaards beboere er en trist, melankolsk slekt. Som allerede gårdsnavnet tyder på, er stedet ensomt; dalen er trang og innestengt, slekten som bor innenfor disse fjellveggene må bære alle tanker, alle følelser for seg selv. Ingen kan de utøse seg for, bare inneslutte alt hos seg selv. Slekten er ikke gammel der på stedet, kun 3 à 4 slektledd.
Den nåværende eiers mormor var sinnsforvirret, tungsinn hadde bevirket det. En vakker dag på morgenkvisten, mens alle andre sov, sprang hun i villelse ned til elven og stupte seg ut over et fossefall. Elven førte henne med seg. Fossen durte og bruste som før, og vannet gikk med glemselens rivende strømmer hen over gårdens herskerinne.
Datteren arvet Ødegaard; året efter ble hun gift. Hun var bygdens fornemste kvinne, driftig og flink i all sin idrett. Men tungsinn og mismot var slektens arvelodd; tiden gikk og tungsinnet tiltok stadig. En dag sprang også hun ned til elven og kastet seg i den for å virvles med av dens strøm. Men folk kom til, og hun ble reddet. To ganger senere har hun også kastet seg i elven, trett av livet, lengtende mot enden; to ganger ble hun igjen reddet. Nå går hun omkring på gården, rastløs med de fryktsomme, sørgmodige øyne – slektens dype, brune – voktende over hvert av sin sønns skritt. Redd, oppskremt våker hun over ham natt og dag – han, gjenstanden for hennes varme morskjærlighet.
Nå styrer sønnen gården. Også han har arvet slektens tungsindige øyne; men han har litt av farens varme blod, hestehandlerens, som farer milevidt om på fjellene med sine drifter.
Se det er Ødegårdsslektens tragedie i all dens knugende sørgelighet, og dog er der mange sidestykker til den i Norges fjelldaler.