Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 2: 1883




Horgheim, 13. juli 1883

Efter en avstikker opp til Isterdalen med sine vakre fjell Kongen, Dronningen (av allmuen kalles disse to fjell ofte med et mer eiendommelig navn, "systrin") og Bispen, har jeg i dag gjennomvandret Romsdalen.

Da jeg i går landet ved Veblungsnes, lå der tett tåke over fjelltoppene og mørke skyer truet med regn. Jeg ble trist til mote over at jeg kanskje på en sånn måte skulle gå glipp av det storslagne skue, som ellers ville ha blitt meg tildel. Utpå aftenen begynte det å regne voldsomt. Jeg begynte å oppgi håpet om at været skulle forandre seg til den neste morgen.

Men, skjønt tåkeklatter lå rundt om på fjellene da jeg våknet om morgenen, arbeidet dog solen seg frem da det led litt lengre frem på dagen; tåken lettet, og fjellene lå for våre øyne, fagre i all deres velde og majestet. I bakgrunnen lå Romsdalshorn, kneisende og stolt i bevisstheten om sin berømthet, denne topp, som inntil for 2 år siden ansåes for aldeles ubestigelig, nå besteget av 4 personer under største møye og utsatte for allslags livsfare; på høyre side Trolltindene med sine underlige takker og tinder, fantasien gjør dem til et tog av nisser og tusser, et tog som stormer fremad; til venstre Vengetindenes skarpe og spisse topper med store, glitrende snøbreer nedover fjellsidene.

Da jeg nådde det trange pass like før stasjonen Horgheim, var det som fjellene med all sin vekt knugende ville falle over meg. Å være her under et uvær må være et storartet, men også et fryktinngytende opptrinn. Her klemmer fjellene seg så sammen, at det syntes meg nesten for trangt til å puste. Der er knapt plass til Rauma som skummer nedover dalen, og til kjøreveien, som bukter seg langs fjellsiden.

I morgen skal vi atter ned til Romsdalen, så opp Isfjorddalen og over fjellene ned til Eresfjorden.