Ad Notam Online | Forsiden | Bind 2: 1883
Molde, 12. juli 1883
Reisen fra Trondhjem til Kristiansund∗ er, når man har dampet ut av Trondhjemsfjorden ensformig og trettende; omgivelsene kun golde skjær og klipper. Jeg ble derfor fornøyd, da skipet ankret på Kristiansunds havn. Kristiansund er en ekte fiskeby, således som Kristian Elster∗ skildrer den i sin bok "Farlige folk"∗. Fisken skylder den sin oppkomst, på den beror hele byens velstand. Fisken først og sist, man lever og ånder av bare fisk; byen lukter av fisk. Men midt imellom all denne fisk, alle disse fiskeboder og all denne stank av fisk ligger den yndigste park man kan tenke seg. Den er byens stolthet – og det med rette. Her er den fineste blomsterduft – og den rår alene, fisken må bukke under i kampen om herredømmet.
Straks man så reiser fra Kristiansund, kommer man ut på Hustadvika∗ med dens kvalme dønninger – igjen på den ene side øde, nakne klipper, på den annen det endeløse vide hav. Langt ute i den ytterste synskrets møtes himmel og hav – de går i ett.
Så bøyer dampskipet inn i Romsdalsfjorden, og snart er man kommet til den yndige plett, hvor jeg nå befinner meg, der, "hvor naturen synes å ha utøst alle sine gaver", til det av alle priste og besungne Molde∗. Og ingen lovtaler, ingen pris er for stor for Molde, det overgår i skjønnhet og storartethet, i naturens ynde og mildhet alt, hva jeg hittil har sett av Norges natur.
I går aftes ved solnedgang lå jeg i båt ute på Romsdalsfjorden. Alt var så stille, nedsunket i fred. Himmelen var klar og uten skyer. I bakgrunnen trådte Romsdalsfjellene frem, høye, majestetiske og imponerende, Vengetindene∗ og Romsdalshorn∗ lengst tilbake, hvis vidunderlige former tegnet seg skarpt av mot den klare himmel. Like overfor Molde lå Hjærtøen∗, lang, flat og skogbevokst. Fjorden lå blank som et speil uten den minste bølgekrusning, og solen, som gikk ned, lot sine hendøende stråler spille over vannspeilet. Molde lå stille, vennlig og fredelig som alltid med sine små hus og yndige haver, hvor rosene stod i det yppigste flor og sendte ut en mild, fin duft.
Aftenen var vidunderlig fager; en sjelden deilig aften endog for Molde å være efter onkel Ferdinands∗ sigende.
I dag var jeg sammen med onkel oppe på grosserer Dahls∗ vakre villa "Humlehaven"∗, oppriktig talt et av de vakreste landsteder jeg har hatt anledning til å se.
Alle mulige trearter, like inntil Sydens fine, skjære var her innplantet og ordnet i grupper med omhu. Oppover en liten terrasse nedenfor villaen slynget seg den yppigste eføy og dekket med sin grønne frodighet de grå, kalde steiner. I en liten dam inne i parken, på hvis vannflate de fagreste vannliljer bredte seg, svømte små, vevre gullfisk livlig omkring. Duften av nyslått høy på plenene og det rike blomsterflor krydret luften, og var så sterk, at den nesten bedøvet mine sanser.
Villaen selv var bygd i sveitserstil, hyggelig og smakfullt innredet.
Oppholdet i Molde har vært så behagelig og deilig, som jeg kunne ønske meg.
Nå skal jeg straks avsted inn til Romsdalen, skue all dens storartethet, beundre naturens mektighet i denne berømte egn.