Ad Notam Online | Forsiden | Bind 2: 1883
Trondhjem, 10. juli 1883
Jeg er nettopp nå blitt ferdig med lesingen av den av Johanne Luise Heiberg∗ utgitte samling brev∗, som sprer lys over det tidligere dunkle forhold mellom P.A. Heiberg∗ og Thomasine Gyllembourg∗.
Publikum har jo hittil vært tilbøyelig til å velte den største skyld over på den lidenskapelige Thomasine, som bare adlød kjærlighetens bud, og trosset alt folkesnakk og diverse rykter. Den nå utgitte brevsamling samt svigerdatteren Johanne Luises kommentarer dertil, prøver å bevise at Peter Andreas Heibergs forhold til sin unge, barnlig gode hustru, selv for en stor del var skyld i, at han tapte Thomasines kjærlighet, og at denne ble overført på en annen personlighet, en daglig omgangsvenn av det Heibergske hus, den på grunn av Gustav 3s mord landsforviste baron Gyllembourg-Ehrenswärd∗.
Jeg for min del er også av den formening, at denne brevsamling fullstendig godtgjør denne mening, og tar bort den flekk, som så mange fant klebet ved Thomasine Gyllembourgs minne.
Hun fulgte, hva hjertet bød henne, det var hele den skyld, som påhvilte denne edle kvinne. Og Thomasine Gyllembourg gråt mang en ensom time av sorg over den smerte, hun hadde forvoldt P.A. Heiberg, og over at hun hadde bidratt til å gjøre hans siste levetid enda bitrere, enn den allerede forut var for den landsforviste frihetsmann. Og hun bebreidet seg det enda mer efter Gyllembourgs død. Og dog var dette skritt en nødvendig følge av Thomasines lidenskapelige natur og den behandling hun fikk av Heiberg.
Thomasine Buntzen var jo ennå kun et barn, da hun ektet Peter Andreas Heiberg, tilskyndet dertil av gleden og stoltheten over å kunne ekte en mann, som hadde en så stor anseelse, og til hvem hele København så opp med aktelse og beundring. Hun visste ikke ennå den gang, hva kjærlighet er, hun hadde ennå ikke ant eller følt kjærlighetens makt. Hun beundret Heiberg, hun ektet ham og holdt av ham som en venn, det var det hele; kjærligheten manglet. Peter Andreas gjorde heller ikke på sin side det minste for å vinne Thomasines kjærlighet. Kalde, støtende ytringer falt som dolkestikk i det unge hjerte. Han lot i selskaper falle ytringer om at han slett ikke elsket sin hustru; hennes hjerte begynte å vende seg bort fra den strenge ekteherre, som rimelig kunne være.
Heibergs mange ubehageligheter og forfølgelser fra autoritetenes side på grunn av hans frittalende forfatterskap gjorde ham bitter og tungsindig. Hertil kom, at også bekymringer for det daglige utkomme hvilte tungt på hans skuldre.
Thomasine så dette, hun ville dele byrden likt med mannen, tryglet og ba om at han skulle betro henne hva som tynget ham. Den overlegne, forstandige ekteherre kunne aldri nedverdige seg til å betro seg til sin unge hustru. Og dog var dette Heibergs store plikt. Han hadde jo selv valgt den unge pike til sin hustru, og derved gitt henne alle en hustrus rettigheter. Heiberg respekterte ikke disse rettigheter, og dette kan aldri tilgis ham. Han, som for øvrig var en så frihetselskende, uegennyttig mann, var i dette tilfelle besjelet av mennenes sedvanlige egoisme.
Ikke noe under da, at Thomasines hjerte ble kaldt overfor den mann, som viste henne så liten oppmerksomhet og kjærlighet.
Thomasine hadde ennå ikke hatt noen ungdomskjærlighet, hun hadde ennå ikke gjennomgått det stadium i den menneskelige utvikling, da det erotiske element er det herskende, den første lidenskapelige kjærlighets utbrudd.
Det måtte nødvendigvis engang komme.
I Heibergs gjestfrie hus kom stadig den landsforviste baron Gyllembourg-Ehrenswärd. Det varte ikke lenge, før han ble en daglig omgangsvenn.
De lange vinteraftener, når Heiberg var ute i klubber og på kafeer, satt Thomasine ensom og forlatt hjemme. Hennes lille sønn Johan Ludvig∗ var det, som forkortet de lange timer. På ham hadde nå Thomasine kastet hele sin rike kjærlighet.
Da var det Gyllembourg kom og forkortet aftenstimene for henne. Snart stod det klart for dem begge, at de ikke lenger kunne unnvære hinannen. Thomasine var plutselig grepet av hele den første ungdomskjærlighets lidenskap og varme.
Lidenskapen satte alle hensyn til side, det mål alene vinket og mante henne å forenes med Gyllembourg for alltid.
Imidlertid hadde den hårde landsforvisningsdom rammet Peter Andreas Heiberg. For alltid forlot han dansk jord og slo seg ned i Paris.
Thomasine skrev i full oppriktighet til sin mann, forklarte ham åpent hele forholdet, og fordret sin frihet tilbake. Hun tvilte aldri på, at denne frihetselskende mann jo ikke ville nekte å gi henne sin frihet tilbake.
Nå da Heiberg ser, at Thomasines hjerte har vendt seg bort fra ham, da vet han ikke å finne ord, som kan smigre henne nok. Han trygler, ber, besverger henne for deres sønns skyld å avholde seg fra dette skritt.
Men Thomasine er fast i sin beslutning, hennes hjerte er kaldt overfor den manns bønner, som tidligere har vist henne så liten oppmerksomhet, som ikke har visst å respektere kvinnens rettigheter.
Tilslutt må Heiberg gi sitt samtykke til skilsmissen.
Snart er Thomasine Gyllembourgs hustru. Deres ekteskap var lykkelig. Thomasines overordentlige kjærlighet til Gyllembourg opphørte aldri.
Heiberg ble, da han erfarte Thomasines ekteskap ute av seg selv av raseri. Han hadde til det siste håpet, at hun ville unnlate å inngå et nytt giftemål.
Virkeligheten viste ham det motsatte.
Han hatet av sitt hjerte Gyllembourg, hennes "forfører", den "utro og forbryterske venn". Han tålte ikke høre hans navn nevne. Thomasine var nå for ham kun "Johan Ludvigs mor". Først da Gyllembourg var borte og døden hadde sonet, begynte Heibergs kjærlighet til Thomasine å gjenopplives. Derefter korresponderte de stadig sammen; den felles kjærlighet til sønnen knyttet dem sammen.
Efter Gyllembourgs død hadde Thomasine mange mørke, triste timer. Sorgen over den avdøde, bebreidelsene over at hun hadde forlatt Heiberg, som nå bodde gammel og ene langt borte fra det fedreland, hvorhen han higet og lengtet, knuget i forening på denne opphøyde kvinnes sinn.
I sitt forfatterskap hadde hun en trøst og atspredelse i sine eldre år.
Johan Ludvigs ære og berømmelse bidro til å bre lys over hennes liv. Med liv og sjel fulgte hun sønnens litterære løpebane.
I fru Johanne Luise Heiberg – skuespillerinnen jomfru Pätges∗ – fant hun en tro og kjærlig svigerdatter. Hun har nå ved å utgi disse brev og ledsage dem med egne bemerkninger utført den misjon, som påhvilte henne som en stor og kjær plikt, – å vaske bort alle flekker fra Thomasines navn og minne, så at det kan lyse klart og rent, verdig denne edle kvinne Danmark er stolt av å ha båret.
Johanne Luise Heiberg har ved dette verk føyd et nytt blad til den krans av udødelig berømmelse hun før som skuespillerinne har flettet seg; nå vil også litteraturhistorien opptegne og bevare denne begavede kvinnes navn.
"Leser, døm henne (Thomasine), som hun dømte andre – mildt og overbærende", således slutter fru Heiberg sitt verk.
Gid disse ord herefter måtte skje fyllest.