Ad Notam Online | Forsiden | Bind 2: 1883
Trondhjem, 6. juni 1883
Våren har gitt meg slike lengsler, slike ubetvingelige lengsler efter å vinne ut, ut av alle disse smålige forhold ... Kun plikten holder meg tilbake. Ha! hvilket kaldt ord, dette ord "plikt", det støter meg bort. Jeg tror ikke på alle disse plikter man snakker om ... Man må ofre så meget for alle disse plikter, som er en lang rekke av dem, men som Nora∗ sier, så istemmer jeg av fullt hjerte: "Jeg tror først og fremst, at jeg har plikter mot meg selv." Det er ikke egenkjærlig å tenke slik, Gud har først gitt oss den plikt, at vi skal danne oss til verdige medlemmer av vårt samfunn, bære frem idealet som er nedlagt i oss, og ikke gi efter for noe som prøver å tilintetgjøre det kall som er pålagt oss. Det tror jeg er min største plikt, og mot den er alle andre plikter så forsvinnende.
Gud! Jeg tviler slik på mine evner, på hva mitt kall er. La kallet jeg skal virke for som mann, ligge lyst og vinkende. La ikke alle mine håp ubønnhørlig knuses i støvet. Jeg kan ikke finne meg i å lide med ydmykhet; jeg har slik en opprørsånd, den tåler ikke å trykkes ned, hemmes og kues, nei da før gå til grunne. Heller intet å utrette, enn slik halvhet....