Ad Notam Online | Forsiden | Bind 2: 1883
Trondhjem, 26. mai 1883
Jo oftere jeg leser Henrik Ibsens storverk "Gengangere"∗, desto mer storartet, desto mer glimrende forekommer det meg. Hvor prektig, at dikteren har våget å slynge ut så mange, dristige brannpiler, så mange revolusjonære ideer, som vil sette hele filisteriet i opprør. Tross mengdens skrik, tross all tumult vil verket stå der som noe av det ypperste som er skrevet i hele vår litteratur. Takk, inderlig takk for det verk, som har ført frem mange av mine innerste opprørstanker, de, jeg aldri selv ville ha mot til å fremføre. Hvor jeg kan forakte oss mennesker for slik usselhet, at vi ikke oppriktig og åpent vil komme frem med våre tanker. Ibsen har båret tankene frem, han har måttet døye mengdens forbitrede angrep, mengdens uforskammede insinuasjoner, fordi han har vært så dristig, tenk! så uforskammet dristig å si samfunnet store sannheter like frem – uten det minste omsvøp. Ja, det er jo virkelig nederdrektig således å ville underminere hele det løgnaktige grunnlag, hvorpå samfunnet i mangt og meget er bygd, rydde opp i gamle fordommer og nedarvede hensyn.