Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 1: 1883




Trondhjem, 20. mai 1883

Et år er omtrent forløpt, siden jeg begynte å nedtegne dagbokopptegnelser – nedskrive alle de følelser, som har rørt seg i meg, alle de inntrykk, jeg har mottatt, i det hele alt, som har beskjeftiget meg og opptatt mine tanker. Den tid vil kanskje engang komme, at jeg skal leve på de gamle minner, på minnene fra min ungdom og manndom, og da vil det være interessant å lese, hva jeg den gang følte og tenkte.

Mitt liv har hittil vært stille og lite beveget, jeg har jo levd under trykket av en småstads mange småligheter. Og dog har jeg vært heldigere stilt enn mang en annen; jeg har jo reist og sett litt av det liv som rører seg utenfor; men det har kun øket lengselen efter å komme ut, sprenge alle smålighetens og sneversynthetens hemmende bånd, disse småstedenes tro følgesvenner.

Underlig skal det derfor være til neste år å komme ned til hovedstaden og innlemmes blant studentenes skare. Da håper jeg, at livet vil utfolde seg mere lyst og friskt for meg, at jeg vil bli mere freidig, få mere livskraft – da skal jeg jo leve fri for knugende bånd, fri som fuglen i skogen. Da kommer jeg til å lære å kjenne et rikere åndsliv, til mere å komme i berøring med kulturstrømningene, å bli mere fortrolig med tidens ideer.

I dette år, som nå er igjen til jeg skal reise, har jeg da i alle fall et lyst, vinkende håp å tære på. Det vil stå som et lys å glimre i mørket.

Innen noen desennier er forløpne, har kanskje glemselen med sine "stumme og dog rivende" strømmer visket mitt livsverk ut; mitt navn er da kanskje for alltid utvisket av enhver erindring. – Måtte det dog aldri gå i oppfyllelse, som jeg ser, jeg i et anfall av tungsinn har skrevet på den første side av disse dagbokopptegnelser, de tunge, lamslående ord:

 

                        Jeg i livet ei har gavnet,

                        jeg ved døden ei blir savnet.

 

Får jeg intet gagnlig utrettet i mitt liv, dør jeg uten å fortjene noen menneskers kjærlighet, da Gud! skån meg for å tre inn i livets kamper, la meg røves i mitt livs vår.

Dog håper jeg ennå, at så aldri skal skje. Jeg setter hele min lit til sannhetens og kjærlighetens makt. Disse to ting vil jeg søke å legge som den grunnvoll, hvorpå jeg senere skal bygge mitt liv.

Solen skinner inn av vinduet, og fuglene jubler ute i hagen i dag, nå jeg sitter og skriver ved min pult. Det er tegn til alt godt! I alle fall vekker det håp.

====================

20. mai 1883                    Arthur Knagenhjelm.