Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 1: 1883




Trondhjem, 19. mai 1883

De siste 14 dagers tid har jeg vært så munter og glad, solskinn og friskt vårvær har drevet alle mørke tanker bort fra meg. Jeg har jublet og frydet meg i kameratenes krets, riktig sett livet fra lyssiden. Og når de tunge tanker begynte å legge seg over meg, så har jeg jaget dem bort, jeg ville ikke tenke dem ut. Hvor feigt i grunnen!

Nå begynner jeg igjen å falle hen til tungsinn, livet forekommer meg så tomt, fremtiden så mørk og kjedelig. Lykkelige de mennesker, som naturen har utrustet med evner til å bli noe stort, til å få komme inn i kunstens hellige tempel. Ha, hvor herlig det frie, det hegnede, strebende kunstnerliv må være! Hvor tungt for dem, som må sitte utenfor og beundre, og så lengte, lengte, til en blir ganske syk av lengsel efter å betre kunstnerbanen. Mitt livsverk blir vel som en åndelig forkrøplet å gjøre tjeneste som en eller annen slags kongelig embetsmann. Hvor jeg hater, avskyr en sånn stilling, hvor tomt og åndsforlatt det liv, sådanne fører, må være. Jeg kan ikke få til å bøye meg inn under noen plikt; å, hvor glødende jeg elsker friheten! Jeg kan ikke få til å finne meg i det å "ha vært en tro borger", "en gammel og aktet embetsmann", nei, jeg higer efter noe større, jeg vil ha et større, edlere mål å virke for enn som så. Får jeg intet helligere kall å virke for, da går jeg heller tilgrunne! Jeg kan ikke tåle å være med blant massen, blant middelmådighetene, blant dem, som med et vulgært uttrykk kalles, "alminnelige, skikkelige mennesker". Efter min mening er et sånt tillegg det mest nedverdigende, man kan gi et menneske. Nei, da er det et langt stoltere verk å stevne mot strømmen, kjempe mot den forbannede, kompakte masse.