Ad Notam Online | Forsiden | Bind 1: 1883
Trondhjem, 17. mai 1883
Frihetsdagen kom; men de foregående dagers solskinn og deilige vårvær forsvant; været var om formiddagen surt og regnfullt, om eftermiddagen trengte dog solen seg frem av det tette skylag, og da der fra den på Ilevollene reiste tribune blev utropt et leve i anledning dagen, sendte solen sine stråler hen over dalen, men forsvant snart igjen. Truende skyer samlet seg, og utpå aftenen begynte det å styrtregne. Men dog var alle folk på benene, fra den gamle familiefar ned til småbarn, som nettopp hadde begynt å studere spaserkunsten. Jublende, gledestrålende ansikter overalt, bevisst eller ubevisst har frihetsbegeistringen satt sitt stempel på de lysende åsyn. Og det norske folk synger på frihetsdagen ut av hele sitt hjerte: "Ja vi elsker dette landet", det er et stolt syn å se, med hvilken begeistring de store masser stemmer i fedrelandssangen den 17. mai. Kjærligheten til det fattige fjelland viker aldri bort fra noen nordmann, det er det vi engang alle skal ofre vårt arbeid, det vi skal verge og bygge, og søke å heve opp. Og dette virke, dette arbeid har den største makt i den alt beseirende kjærlighet, som ledsager vår streben. La en mann vie sitt fedreland meget, hva hjelper det, når han ikke vier det med kjærlighet!
Gid jeg alltid må bevare min kjærlighet til fedrelandet like så glødende og varm, som jeg har den nå i ungdomsbegeistringens tid. Tidene skifter, meget forandrer seg i dem, men kjærligheten til friheten vil aldri dø ut hos meg. Signet være eidsvollsverket!