Ad Notam Online | Forsiden | Bind 1: 1883
Trondhjem, 20. april 1883
Blåveisen begynner allerede å komme frem på markene, og alt tyder på at vi nå for alvor har fått vår. Fagre, guddommelige anemoner, vårens trofaste følgesvenner, hvor gjerne ville jeg ikke kvede dere en vakker lovsang. Men jeg står her maktesløs, blomstenes dikter, blomsterelskeren Henrik Wergeland har sunget deres pris med så fagre, smeltende toner, at alle forsøk på å besynge dere vil lyde som disharmonier:
"Jeg kalder anemonerne aarets pryd,
skjønt jeg nok ved, at roserne vil komme."∗
og videre
"Vidn da anemone, som jeg fyrigen har knælet for,
at jeg har agtet eder mere end guld, fordi I ere
foraarets børn."∗
Hva kan sies mer herlig, mer slående til din pris enn disse enkle ord! De bærer i seg så mye lyrisk skjønnhet, så mye varme og elskov til naturen, til våren og til vårens "blåøyde" barn, de uforlignelige anemoner.
Den virksomme sol begynner overalt å spre liv i naturen, spre trøst og liv, varme og glede i de avkjølte menneskehjerter.
O, Allmektige skaper! Når jeg ser dine underverk i naturen, da viker all mørk tvil vekk fra meg, og lys og glede kommer i stedet. Jeg åpner mitt hjerte opp for Guds fagre, henrivende natur, jeg glemmer alt det vrange og skakke i beskuelsen av det storslagne skaperverk, jubler og priser kjærlighetens, sannhetens makt.
Jeg har sånn lyst til å sprenge alle de stengsler, som knuger og trykker meg; friheten elsker jeg fremfor alt, og det er den lyse vår som vekker slik frihetslengsel.